Asfaltevangeliet

Jeg kommer nå rett fra Haugaland Kristne Fellesskap i Haugesund der jeg har sett den lenge etterlengtede Asfaltevangeliet. Etter flere års arbeid og slit fra de involvertes side er det klart jeg og mange andre var spent på hvodan dette ville arte seg. Mitt umiddelbare inntrykk er positivt med visse forbehold.

Filmen er bra filmet og klippet til å være en amatørfilm. Av og til skulle en ønske lyden var noe bedre, det var i enkelte scener litt vanskelig å få med seg hva alle skuespillerne sa. Men ellers må jeg si at skuespillerne i det store og hele gjør en god jobb, i ale fal når en tar i betraktning at flesteparten er amatører. Noen av dem er også blant Norges etablerte, spesielt Bjørn Sundquist er som alltid strålende i en rolle som passer ham perfekt: Sur og sliten politimann. Tommy Karlsen spiller overbevisende som Jesus.

For de som måtte tro noe annet: Dette er en bibeltro film. Det finnes sikkert de som uten videre vil avvise dette på grunnlag av at det drikkes og bannes litt her og der. Dem om det. Det er lett å kjenne igjen de bibelske fortellingene og personene, faktisk så lett at dersom du har lest dem blir det nesten litt forutsigbart. Du vet jo stort sett hva som vil skje i neste scene... Men dette er jo også hele vitsen, og David Åleskjær har vært flink til å overføre de bibelske fortellingene til vår tid.

Likevel er det et par negative ting jeg vil trekke fram. For det første: Prestene i denne filmen er de reneste klisjeer. De har fått rollen som fariseere og skriftlærde, noe som kanskje ikke er unaturlig, men de framstilles etter min mening stort sett som de reneste pappfigurer. Korsfestelsescenen er også litt "over the top". Det er den for øvrig også i boka med samme navn som filmen. Dette er noe jeg lett kan tilgi David Åleskjær & co. Å få til en slik scene når en legger handlingen til Norge anno 2005 vil ikke være lett for noen, siden det nesten uansett vil bli usannsynlig i følge norske forhold, og den løsningen Åleskjær har valgt er ikke mer urealistisk enn noen annen.

I det store og det hele er dette en fin film som gjør inntrykk. Det virker som det virkelig betyr noe for skuespillerne å spille disse rollene, en kan se at de tror på det de gjør. Vi får håpe deres arbeid har den ønskede virkning på de som ser filmen.

Nyheter fra skolen

I går hadde politiet sin årlige tur innom skolen for å klippe mopedskilt. Som vanlig klippa de skilt og delte ut flere bøter, siden det ikke er rent få mopeder på denne skolen som har et trimsett som ville gjort Michael Schumacher grønn av misunnelse. Av 15 mopeder var det fire som mistet skiltet.

I dag er det lærerstreik, så nå sitter jeg her ganske alene.

Brenning av bibler

Otto Jespersen har visst brent en bibel i Ålesund. Bare til nå i dag har jeg mottatt en e-post og en SMS med oppfordring om å protestere mot at TV2 viser dette. Jeg har sletta begge. Han må bare brenne hva han vil for meg. Fyren er og blir Norges største dust og en meget lite intelligent mann. Derfor gidder jeg ikke å bry meg. La tullingen holde på. Det er ham det er mest synd på, mannen har passert 50 og driver fortsatt på med slike barnslige ting. Patetisk. Her snakker vi langt framskredne mindreverdighetskomplekser. Dersom det å brenne en bibel kan få ham til å føle seg litt bedre er det etter min mening fine greier. Denne bibelen klarer han uansett ikke å brenne.

Rockfest 2006

En sjelden gang er det en fordel å bo på Haugalandet. En av disse anledningene er når det er Rockfest i Haugesund. Dette ble for første gang arrangert i fjor, med en forrykende konsert med Turbonger som høydepunkt. Dette året har de fått svenske Kent som hovedattraksjon. Andre bekreftede artister: Mira Craig, Elvira Nikolaisen, Venke Knutson, Thomas Dybdahl, Jr Ewing, The Goo Men! og Battered, i tillegg til noen lokale band og artister. Jeg ser spesielt fram til Venke Knutson og Battered (alltid like hyggelig med metalkonserter).

Turboneger leverer alltid

Kveldens konsert med Turbonger på Byscenen var min tredje med bandet. Og de viser det nok en gang: Dette er bandet som alltid leverer.



Det fremadstormende lokale bandet Low Frequncy in Stereo varmet opp. Jeg kjente ikke til dette bandet fra før, og kan vel ikke akkurat si at jeg fikk nye favoritter. Tidligere var de et instrumentalband, men nå har de begynt å synge. For så vidt ingen dum avgjørelse, problemet er bare at ingen av medlemmende er noen stor vokalist. I stedet for å skaffe seg det har de heller delt vokalarbeidet mellom seg, noe som etter min mening avslører deres vokale svakhet. De manglet også låter som virkelig skilte seg ut, så dette ble mest småhyggelig tidsfordriv.



Turbonger hadde litt startproblemer etter en lengre konsertpause, og de første par låtene var litt slappe, noe som er uvanlig fra den kanten. Men når de fikk ristet seg ut av dvalen satt resten av konserten som den skulle, det vil si som et kraftig spark litt under beltestedet. Som bildet viser kommanderte Hertugen (som Hank von Helvete også kalles) sine undersåtter med den største autoritet.Stemningen var på sitt aller høyeste under "Get it on", men den var upåklagelig hele veien.



Sceneopptredenen til Pål Pot Pamparius var like bisarr som alltid, og Euroboy (Knut Schreiner) spilte som vanlig glimrende. Bildet over viser disse to i intenst samspill.

Oppsummering: Turbonger leverte som de alltid gjør, og viser at de sannsynligvis er Norges beste liveband. Sånn i farten er Kaizers Orchestra det eneste bandet som kan konkurrere med dem om den tittelen.

Biblioteksekten vokser

"- Bibliotekfolk, er det noe spesielt med dem?
- Ja, bibliotekfolk er en spesiell folkegruppe. Det er på mange måter en menighet av troende. Og mange oppfatter dette helt korrekt som et kall [...] Til tross for gjentatte varsler om denne yrkesgruppens undergang i høyrebølgen og IT-revolusjonen, så er den svakt stigende. I Norge utgjør vi i dag mellom 3000 og 4000 mennesker, vi er omtrent jevnstore med birøkterne som er på vei nedover - de var 10 000 bare for noen år siden!"

(Sitert fra intervju med Frode Bakken, avtroppende leder i Norsk Bibliotekforening, i siste nummer av Bok og Bibliotek).

Ser man det! Vi er allerede større enn birøkterne! Hva blir det neste?

Popmusikk!

Jeg har tidligere understreket at metal er herlig. Det står jeg fortsatt ved, men av og til er det flott med popmusikk også! Marit Larsen viser dette på solodebuten "Under the Surface". Hun har allerede fått en kjempehit med den glimrende poptrudelutten "Don't save me", en glad sang med trist tekst. "Our little castle is a house of cards." Slik kan en også si det... Andre personlige favoritter er tittelsporet "Under the surface" og "Come closer". Denne plata har en fin blanding av komersielle pophits og mer spesielle og litt sære låter. Dette gir plata en holdbarhet utover det rent umiddelbare. En annen ting som trekker opp er en stor vilje til å ta i bruk et stort spekter av instrumenter, både munnspill, steelgitar, mandolin, banjo, trekkspill og diverse strykere er inkludert.



I fjor gav den blonde pop-prinsessa Venke Knutson ut sin andre plate. Den har tittelen "Places I have been", og den er en stadig gjenganger i min CD-spiller. Den inneholder bl.a. hitene "Just a minute" Og "When the stars go blue", som hun synger sammen med Kurt Nilsen. Andre personlige favoritter for meg er "A lot of love", "Time to kill" og "Still in love". Denne plata er rett og slett glimrende!

Og ellers har jo Toto nylig gitt ut sin beste plate på minst 15 år... Jepp, masse godsaker!

Propaganda

This is Propaganda

Kjedelig helg, men bedring er i vente

Den nå avsluttede helga har for å si det rett ut vært noe kjedelig. Lite eller ingenting har skjedd. Men nå til helga blir det bedring: På fredag er det konsert med Turboneger i Haugesund, og jeg har selvsagt billetten klar. Dette blir faktisk tredje gangen jeg ser dette bandet live. De leverer hver gang. Haugesundsbandet Low Frequency in Stereo skal varme opp, dette er et band jeg ser fram til å høre. Den siste plata deres har fått god kritikk, så det blir spennende å se hva de har å by på.

Snowboard er farlig

Skolen hadde skidag i går. Fem elever ble skadet.

Bassister jeg liker

Kjell Rune la for en tid siden ut en liste over gitarister som har inspirert ham, og Kjell Runes kompis Ørjan har lagt ut en liste over sine favorittbassister. Jeg tenkte jeg skulle gjøre det samme. Here we go...



Når jeg lager en sånn liste vil Adam Clayton alltid være øverst. Han er som mange vil vite bassist i det noe kjente bandet U2, og for meg er han selveste kongen. Jeg digger den enkle og effektive måten han spiller på. Han spiller alltid helt riktig. Mine favoritter er den utrolig enkle og vakre bassgangen på "With or without you", det kule riffet på "New Year's Day" og den effektive åttendelspumpingen på "Where the streets have no name".

John Taylor er en bra bassist. Han spiller i det engelske bandet Duran Duran, som var store på 80-tallet, og som nå i likhet med mange andre gamle storheter har gjort et vellykket comeback. Taylor spiller kult og funky. Han er teknisk meget dyktig og i tillegg kreativ. Sjekk ut den sykt catchy bassgangen på hiten "Rio" for å høre ham på hans beste.

James Jamerson er uten tvil en av historiens viktigste og mest innovative bassister. Likevel er det godt mulig at du ikke har hørt om ham. Men jeg er ikke i tvil om at du har hørt ham. Han spilte på alle hitene fra plateselskapet Motown på 60- og 70-tallet, og de var ikke få. Jackson 5, Supremes, Marvelettes, Smokey Robinson og Marvin Gaye er bare et utvalg av artistene Motown hadde i sin stall. Jemerson og resten av "The Funk Brothers" spilte med alle disse, uten noen gang å få æren for det. En av de få gangene de fikk navnet sitt oppført på platecoveret var når Marvin Gaye gav ut "What's going on" i 1971. Sjekk ut denne for å høre Jamerson på sitt beste, og hør ikke minst på "I want you back" med Jackson 5. Historiens kanskje beste bassgang, helt fenomenal. Jamerson drakk seg i hjel på begynnelsen av 80-tallet, fattig og glemt... I filmen "Standing in the shadows of Motown " får han endelig den æren han fortjener. Se den!

John McVie har heldigvis fått den æren han fortjener. Som bassist i det amerikanske bandet Fleetwood Mac har han vært med på å selge svært mange millioner plater. Bare "Rumours" har solgt over 20 millioner. McVie er kjent for enkelt og smakfullt spill, med en overlegent fin følelse og groove. Det stilige bassriffet på "The Chain" er et bra eksempel, mens "Dreams" er smoooth.

Min første basshelt var Mike Dirnt, bassist i det amerikanske punkpopbandet Green Day. Når jeg begynte å spille bass hørte jeg mye på Green Day, og jeg ville bli som Mike... Gamle helter har det med å falme, men det gjelder ikke ham. Jeg mener fortsatt at Mike Dirnt er en ypperlig bassist. I fjor kjøpte jeg en plate med Green Day for første gang på flere år, nemlig den politisk motiverte og millionselgende "American Idiot". Bass-spillet på denne plata er selvsagt helt outstanding.

Mike Porcaro er bassist i Toto. De er kjent for å være dyktige musikere, og det gjelder også i høyeste grad Mike Porcaro. Han er en komplett bassist. Tøff rock, jazzpop, vakre ballader eller hva som helst annet: Mike Porcaro spiller alt like bra.

Det var bare noen av mine favoritter. Jeg skulle selvsagt også ha nevnt Marcus Miller, John Deacon (Queen), Gulleiv Wee (September When/ Dream Pilots), Roger Glover og Glenn Hughes (Deep Purple), Jonny Sjo (D'Sound), Roger Waters (Pink Floyd) og John Myung (Dream Theater). Og sikkert mange andre. Men det får bli en annen gang.

Flytting, ungdomstreff og forlovelse

I går hjalp jeg Bernt Olav og Gerd Lovise å flytte fra leid leilighet på Brakahaug i Haugesund til kjøpt hus på Stangelandsstølen i Kopervik. I den anledning møtte jeg for første gang Gerd Lovises foreldre og søster (som også skal være hennens forlover) og Bernt Olavs far. Hyggelige mennesker alle sammen. Bernt og Gerd skal gifte seg i mai, og nå er det også barn på vei. Dette er et par som setter effektivitet i høysetet...

I går kveld spilte jeg på nok et ungdomstreff. Når de unge ikke stiller må de gamle trø til... Det gikk sånn noen lunde greit, men jeg er ikke helt fornøyd med egen innsats. Kunne nok spilt bedre. Men frammøtet var det ikke noe å si på.Et sted mellom 200 og 300 ungdommer på en lørdagskveld lar seg høre.

Når jeg skrudde på mobilen i dag lå det klar en melding fra Kjell Rune (super musiker og kamerat helt fra min tid på videregående). Han og hans Anita har forlovet seg! Det er helt typisk: Så snart de slipper litt bort fra min myndige formaning går de hen og utfører de mest bestialske handlinger... Hehe, neida. Dette synes jeg er meget hyggelig! En ting som gjør meg glad er at folk som jeg setter pris på har det bra, og det gjelder alle som her er nevnt ved navn.

Rett tro vs. Livet

Denne uka har det faktisk vært travelt på jobben (det opplever jeg sjelden flere dager på rad), så det har vært liten tid til blogging. Men det er noe som har surra litt rundt i hodet mitt nå i det siste. Dette med å ha "den rette tro" og "de rette meninger". Jeg snakker nå i teologisk forstand. De fleste som kaller seg kristne ser på en eller annen måte på Bibelen som forpliktende, i større eller mindre grad. Selv de mest liberale virker til å trives best når de kan belegge sine meninger med et eller annet bibelvers. De aller mest konservative våger kanpt å reise seg fra stolen dersom de ikke kan belegge det enten ut fra GT eller NT, eller aller helst begge. Jeg er på ingen måte så ytterliggående, men mange vil nok betegne meg som relativt konservativ. For meg er Bibelen noe som forplikter. Jeg mener i utgangspunktet at ikke så rent lite av det som står i den boka også gjelder for oss i dag, selv om det begynner å bli noen år siden det ble skrevet. Det er teorien. Men det jeg har tenkt en del på i det siste er at dette er ikke lett å gjennomføre. Det idealet Gud har gitt oss er ikke lett for oss mennesker å gjennomføre.

"Skilsmisse skal ikke skje av annen grunn enn hor" står det i Bibelen. Jeg er i likhet med de aller fleste andre ingen tilhenger av skilsmisse. Jeg tror ikke det er noen som mener at skilsmisse er det ideelle. Jeg ser heller ikke bort fra at en del skiller seg for lett nå til dags. Å gå fra sin ektefelle fordi en skal "realisere seg selv" mener jeg f.eks. rett og slett ikke er holdbart. Dersom en ikke har fått realisert seg selv før en giftet seg eller ikke kan gjøre det mens en er gift (det må vel være mulig?) får en rett og slett la være. Men det er også veldig mange tilfeller der skilsmisse kan framstå som den minst dårlige løsningen, uten at det nødvendigvis er hor med i bildet. Gjengifte er en annen side av denne saken, det er også noe Bibelen er negativ til. Men hvor vanskelig dette spørsmålet er viser vel Den Katolske Kirkes praksis med annullering av ekteskap. Katolikker kan få Kirkens godkjennelse på at deres ekteskap aldri var gyldig, slik at de kan få gifte seg på nytt. Dette er etter min mening en direkte hyklerisk "løsning" på dette. Jeg sier ikke dette for å hetse katolikker eller deres kirke, men for meg er dette et eksempel på at en liksom holder seg fint til Bibelen, samtidig som en ikke gjør det likevel. Har en vært gift så har en vært gift.

Homofilisaken er selvsagt et annet vanskelig spørsmål. Den blir det sagt mer enn nok om, så jeg sier ikke mer her.

Jeg har ikke noen løsning på det jeg her skriver om. Å holde seg til Bibelen er ikke lett når livet står på som verst. Det som er spørsmålet er vel hva en legger mest vekt på: Bibelens klare ord eller det som virker mest godt og fornuftig i alle situasjoner. Svaret kan virke selvfølgelig, vi moderne mennesker er vant til å alltid legge mest vekt på vår egen frie tanke og fornuft. Men er det nå så enkelt? Dersom en tror på en allmektig gud som elsker oss må en vel også tro at Hans vilje er til vårt beste? Men hva når det som er hans vilje er så og si umulig å gjennomføre? Og hva når det er bred uenighet om hva som egentlig er Hans vilje? Har jeg noe svar? Nei. Det er min demokratiske og teologiske rett å spørre, derfor gjør jeg det.

Dersom du har lest hele denne posten leser du nå denne setningen. Da har du vært flink og tålmodig.

Oslo

Nå er jeg i Oslo. Jeg sitter på internettcafe i Østbanehallen og skribler ned noen ord. I går var en meget hyggelig dag. Først var jeg på styremøte på Bibliotekenes Hus på Ensjø. Bibliotekens IT-senter hadde vært hyggelige nok til å betale reise og en natt på hotell for meg slik at jeg skulle være med på dette. Styrets oppgave er å gi Bibits tilbakemelding når det gjelder MicroMarc og arrangere brukermøte for skolebibliotekarer som bruker dette systemet. MicroMarc kommer med mange spennende og nyttige endringer om ikke alt for lenge, så dette tror jeg blir bra.







Etter styremøtet satte jeg og John Tore sikkert en slags uoffisiell rekord i å sitte lenge på Elm Street uten svarte klær og langt hår. Vi satt der faktisk i over fem timer. Jeg smakte burgeren der for første gang, den var meget god! Etter hvert kom Erlend også, så det ble en svært hyggelig gjenforening. Vi tre var også en tur innom Sorrento, før jeg og Erlend avslutta kvelden med hver vår caffe latte på Oslos ganske nyåpnede Hard Rock Cafe. Bildene viser (fra øverst) John Tore, Erlend og undertegnede, alle fotografert på Elm Street.

Totalavhold med Rune Larsen og bytur med Rachel

Jeg kommer akkurat fra en meget engasjerende og spennende debatt/ foredrag med Rune Larsen og Jon Vegar Hugaas. Temaet var det alltid like engasjerende emnet alkohol. Rune Larsen (ja, det er han fra "Lollipop") er en svært sterk agitator for totalavhold. Han holdt et svært bra og dpersonlig engasjert foredrag, som jeg merker også utfordrer meg når det gjelder mitt forhold til alkohol, uten at det nødvendigvis betyr at jeg vil trekke hans konklusjon. Men det er i alle fall veldig viktig å alltid ha et bevisst forhold til dette. Mitt alkoholforbruk gjelder jo ikke bare meg selv, men i mange tilfeller også de rundt meg.

I går var jeg på en liten byrunde med Rachel. Det var veldig hyggelig. Rachel er svært intelligent (jeg er ikke sikker på om hun vet selv hvor smart hun egentlig er...). Det slo meg etter hvert at hun er kommet mye lenger enn meg i sitt forhold både til Jesus og sine medmennesker. Jeg følte at hun, delvis bevisst og delvis ubevisst, utfordret meg til å åpne meg mer for mennesker jeg har rundt meg og rett og slett engasjere meg litt mer i deres liv. Det må vel innrømmes at jeg ellers er av den litt reserverte typen. Så der har jeg kanskje noe å jobbe litt med ja. Bytur med Rachel er absolutt noe som frister til gjentagelse! Det er ikke noen dårlig attest å få for en husmor, hehehe.

Ellers fikk vi i går vite av Gunnar Johnstad hva en trenger dersom en vil lage en ny oversettelse av Det Nye Testamente. Han har vært med på den nye oversettelsen som kom i fjor, og sa de hadde brukt følgende:

-Seks års arbeid
-Seks millioner kroner
-360 liter kaffe

Så vet vi det...

Fjordsafari i Sandefjord...

Som sagt bor jeg på KFUK-KFUM. Der kan en jo møte såkalte backpackere og interrailere. Det kan føre til selsomme situasjoner og samtaler, slik den jeg hadde med et par utlendinger i forgårs:

Utlending: You norwegian
Jeg: Yes, I`m norwegain
Utlending: You know about Sandefjord?
Jeg: Yes, I`ve been there. It`s a nice city.
Utlending: Oh, good! You see, we wanna see fjords, like those we see in the pictures!
Jeg: Eeeh, you want to go to Sandefjord to see fjords? Eeeh, do you have a map somewhere?

Jeg fikk heldigvis vist disse ivrige turistene at Sandefjord absolutt IKKE er stedet å dra for å se fjorder "like in the pictures". Vi får håpe de ikke går seg helt bort i sitt videre opphold i vårt vakre land.