Gode filmer og god fotball gir året en god start!

Etter en meget hyggelig nyttårsfeiring i Bergen var det ikke så verst å ha et par nyinnkjøpte DVDer på lager de to første dagene av det nye året.

The Story of Anvil er historien om to bestevenner som aldri gir opp sin drøm, selv om de kanskje burde. Bandet Anvil ble nesten store i 1982, men etter det har det gått heller tregt, og nedturene har vært mange. Det er de også i denne filmen, og en synes oppriktig synd på den emosjonelle fronfiguren "Lips", som fortsatt drømmer like sterkt om å bli stjerne i en alder av 50 år. Det er litt pinlig og litt rørende å se på, og en føler virkelig med disse karene. At det nå endelig ser ut til å å litt mer deres vei gleder mitt kalde hjerte.

Vals med Bashir er, for å bruke et elendig ordspill, en helt annen dans. Her er det den evigvarende krigen i Israel som står i sentrum for handlingen. Filmens regissør Ari Folman er selv hovedperson i denne animasjonsfilmen. Han møter en gammel venn som har mareritt hver natt som en følge av krigshandlinger han deltok i for 25 år siden. Når han begynner å gå inn i dette oppdager Folman at han selv har fortrengt sine egne krigserfaringer så godt at han nesten ikke husker noe av det han var med på. Han begynner å oppsøke gamle venner fra sin tid i den israelske hæren, noe som ikke bare er en hyggelig opplevelse.

Begge disse filmene kan anbefales. Anvil er rørende rock n' roll på film, mens Vals med Bahir er en mye mer stillferdig historie fra et av de mest komplekse og nådeløse konfliktområdene i vår tid.

Ellers gleder jeg meg selvsagt stort over at Leeds slo ut selveste Manchester United fra FA-Cupen i forgårs! Dette var nesten som i gode gamle dager. Leeds har god flyt denne sesongen, og det blir nok Championship til neste år. Da er det bare et lite skritt igjen før de også kan vinne på Old Trafford i seriekamper...

God bedring, kom snart tilbake!

Julie Strømsvåg har skada seg og vil ikke være på skjermen på noen måneder. Jeg håper denne skjønnheten snart kommer tilbake, hun er TV2-sportens pryd! Penere enn både Davy Wathne og Ivar Hoff, for å si det mildt. Hun virker også smartere enn de fleste gutta hun jobber med. Under det lavpannede talkshowet TV2 har etter hver serierunde stiller hun fornuftige spørsmål som stort sett blir besvart med gauling og grynting fra det maskuline panelet. At en fyr som Ivar Hoff får drive på år etter år overgår min fatteevne. Davy Wathne er jo også noe av en skrue, dette var vel for eksempel ikke så lurt? Av og til lurer en på om NRK-monopolet ikke var så dumt likevel, jeg tror ikke akkurat at Arne Scheie ville rota seg opp i noe sånt.

Hvordan er det egentlig å være internasjonal toppdommer?

Enkelte har kanskje fått med seg at Tom Henning Øvrebø er i hardt vær for tida. Han gjorde visst nok noen feil i en kamp han dømte tidligere i uka. Selv har jeg alltid vært fascinert av fotballdommere. De er utrolig modige mennesker, hvis de da ikke bare er en gjeng sadomachosister. Snakk om å kaste seg selv til ulvene og frivillig stå alene mot alle. Hvordan er det egentlig å være dommer? Tidligere toppdommer Graham Poll gir et lite innblikk i dette i denne personlige artikkelen, og det er noe i nærheten av rystende lesning.

Jeg har enorm respekt for fotballdommere. Tenk på alle idiotene de må hanskes med: Dumme og overbetalte spillere uten oppdragelse, oppblåste trenere, kyniske journalister og fanatiske fans. For å si det sånn: Dommere er ikke de verste i dagens fotballbransje, men det sier ikke all verden.

Jeg må bare få dommerhelten Collina til å be de som forfølger dommere om å roe seg ned:



Hvis ikke får de selv ta konsekvensene!



Polls artikkel ble jeg gjort klar over gjennom VG

Dette går veien

Ti minutter igjen av cupfinalen og Enga leder 4-1. Dette blir en trøst og et høydepunkt i en ellers skuffende sesong. Gutta på bildet har tatt seg av scoringene. Daniel Fredheim Holm og Moa er begge tidligere Skeid-spillere og nære venner. Morsomt at disse unge spillerne får avgjøre dagens kamp og at Fredheim Holm snart får løfte kongepokalen!

Jeg tok litt feil ja

31. mars dette året kom jeg med følgende tabelltips i denne bloggen:

1. Viking
2. Brann
3. Vålerenga
4. Stabæk
5. Rosenborg
6. Lillestrøm
7. Fredrikstad
8. Tromsø
9. Lyn
10. Aalesund
11. Molde
12. Bodø/Glimt
13. Strømsgodet
14. Hamkam

Tippeligaen 2008 endte slik:

1. Stabæk
2. Fredrikstad
3. Tromsø
4. Bodø/ Glimt
5. Rosenborg
6. Viking
7. Lyn
8. Brann
9. Molde
10. Vålerenga
11. Strømsgodset
12. Lillestrøm
13. Aalesund
14. HamKam

Jeg kom ut med to rette av 14 mulige, Rosenborg og Hamkam er tippet på helt korrekt plassering. Norsk fotball er uforutsigbare greier.

R.I.P Aril Edvardsen

Aril Edvardsen døde i dag. Det sier en del om hans posisjon at jeg fikk vite dette gjennom nyhetene både på NRK og TV2, der hans død var en av hovedsakene. Folk har i dag kun godt å si om denne mannen, selv om han tidvis var kontroversiell i løpet av sin lange karriere. Selv mener jeg han alltid framstod som en ydmyk og vennlig mann med stor integritet og et medmennesklig engasjement det stod enorm respekt av. Som mediemann var han visjonær og alltid helt i front. "Kristen-Norge" (som det kalles) har uten tvil mistet en av sine største.

Dette er i det hele tatt ingen god dag for Norge. 2-2 mot Island på Ullevaal kan vel ikke akkurat kalles et godt resultat.

Jarle Bensin!

Jarle ble feiret i går, både for fødselsdag og et av historiens raskeste hat-trick.

To norske fotballromaner

Noen tror kanskje at fotballfans ikke leser bøker, men det medfører selvsagt ikke riktighet. Noen av oss liker både bøker og fotball. Av og til kan en slå to fluer i en smekk. I sommer har jeg lest to romaner som er eksempler på dette.

Stig Elvis Furset er bibliotekar og Brann-supporter. "Den raude veggen" er hans andre bok og den første på et etablert forlag. Hovedpersonen er Jeremias, han er barnebibliotekar som Stig Elvis selv. Vi følger ham og hans nære venner Diego Maradona og Elvis Presley gjennom Branns gullsesong i 2007. Som dere skjønner er ikke Stig Elvis spesielt opptatt av å holde seg til det realistiske. Å understreke hva han misliker bruker han derimot en del plass på, og det er ikke rent lite: Norges Fotballforbund, RBK, Vålerengas fans, norske lærere, norske fotballdommere, barn under ti år... Lista er lang, og det er til tider ustyrtelig morsomt å lese hans utskjellinger av alt som irriterer ham. Men det finnes nå også ting han liker, som Brann, Elvis og etter hvert en jente med navnet Lisa Marie.

"Den raude veggen" er god underholdning. Den er til tross for sitt nynorske språk lettlest, og en får mang en god latter underveis.


Stig Elvis skriver som en forstår ut fra en fan på tribunen sitt synspunkt. Arild Stavrum skriver derimot direkte fra banen. Det har han all grunn til med en mangeårige spillerkarriere bak seg. I hans debutroman "31 år på gress" følger vi den 31 år gamle spissen Joachim gjennom en sesong i Molde. Han har i likhet med Jeremias også sine antipatier, f.eks. Molde... Han liker hverken byen, klubben eller dens supportere. Joachim ble en gang spådd en lysende framtid som fotballspiller, og han har også hatt en ganske brukbar karriere. Nå innser han at denne karrieren nærmer seg slutten. Han er desillusjonert og usikker, noe som fører til en livsstil som ikke akkurat passer for en spiller på toppnivå. Det sier seg selv at dette ikke akkurat er spesielt konstruktivt for karrieren. Joachim har ytre sett et liv mange unge fotballspillere drømmer om, men når en får se det fra hans synspunkt er det ikke mye å misunne.

"31 år på gress" har en noe mørkere handling enn "Den raude veggen" uten at det betyr at den ikke har humor. Den er godt skrevet, og en lar seg imponere av den romandebuterende toppspilleren Stavrum. Dette er en mann som kan mer enn å sparke ball! Med andre ord har en her faktisk to gode norske romaner om fotball i løpet av samme bokhøst, så her er det ingen grunn til å leke analfabet. Av sted til bokhandelen eller biblioteket! Hvis du låner dem på Drammen bibliotek kan det til og med hende at du møter Stig Elvis...

Kamp med Enga, gode filmer og høye drinker

I går var jeg og John Tore og så Vålerenga spille 0-0 mot Tromsø. Til tross for resultatet var det en spennende kamp, og det var godt å få se mitt norske favorittlag spille igjen. Størst jubel var det utvilsomt før kampen. Da ble Erik "Panzer" Hagen presentert som "ny" spiller på Vålerenga. Det ble godt mottatt, for å si det sånn.

Etter kampen fikk John Tore etter hvert den gode ideen at vi skulle se Oslo fra byens tak, dvs. først SAS Radisson på Holbergs plass og så Oslo Plaza. Jeg snakker om den øverste etasjen på begge hotella. Der er det åpen bar der en kan sitte og se byen i fugleperspektiv. Det kan anbefales!

Ellers har det jo vært helt sykt varmt hele tida mens jeg har vært her, faktisk noe i nærheten av tidenes heterekord. Da er kino en god ting å ty til. Jeg har vært og sett et par gode filmer som jeg håper på å få sagt noen ord om i morgen. Det kan være grei tidtrøyte på toget.

Djevelsk bra resultat i emkonken

Jeg så lenge ut til å gjøre det helt store i tippekonkurransen, men endte til slutt som nummer 17 av 61 tippere. Ikke verst det, mine ytterst begrensede fotballkunnskaper tatt i betraktning. Denne plasseringen kvalifiserte til rock n'roll-prisen på 666 kroner. Halleluja!

Oppdatering 3. juli kl. 21: Det var en feil i resultatlista. Jeg ble egentlig bare nummer 23. Fillern også, jeg lå jo som nummer fire helt til rett før semifinalen!

Rare Tyrkia

Jeg har tidligere stilt meg kritisk til Tyrkia, men i går fikk de min respekt. Med halve laget ut spilte de for første gang i dette EM god fotball, og det førte dem til tap. Snåle greier...

Tyskland vant, men framsto som relativt bleke. Jeg lar akkurat det symboliseres med et bilde av EMs muligens blekeste spiller Bastian Schweinsteiger. Ikke mye solarium der nei... Bildet er tydligvis tatt før han farga håret.

Snart semifinaler

Tre kvartfinaler i EM er ferdigspilt, og den siste nærmer seg slutten på ordinær tid. Tyskland kom seg videre mot Portugal med litt tvilsomme metoder, Tyrkia slo ut Kroatia på tidenes mest dramatiske måte og Russland slo ut Nederland med imponerende spill. Akkurat det var litt overraskende, de første to kampene i gruppespillet var det Nederland som imponerte mens Russland virket på ingen måte som et topplag. Nå lurer jeg på om de faktisk kan nå helt til finalen.

Tyrkia er jeg derimot ikke imponert av. Jeg føler de har vært heldige og jeg synes veldig synd på Kroatia, som jeg mener er et bedre lag. Det jeg ikke liker med Tyrkia er at de begynner å minne meg om Hellas slik de var når de vant forrige EM: Litt heldige seire mot antatt sterkere lag førte dem til toppen uten at de trengte å spille fin fotball. Jeg håper Tyskland knuser dem i semifinalen, men jeg er på ingen måte sikker på at det vil skje.

Det blir spennende å se hvem som vinner av Spania og Italia. I utgangspunktet skulle en tro at vinneren av denne kampen vil ligge godt an til å vinne finalen, men i dette EM vet en ingenting på forhånd. Stor underholdning er det i alle fall, og jeg henger med helt i toppsjiktet i EM-konkurransen!

EMs kuleste trener?

På fredag spiller Kroatia kvartfinale i EM mot Tyrkia. På benken sitter EMs yngste trener Slaven Bilic. Han kan mer enn fotball. På denne videoen spiller han gitar med bandet sitt! Han har visst nok selv skrevet denne låten, det er en slags kampsang for laget hans i EM. Og låten er jo ganske så fin, en feiende flott fotballrocklåt! Dette kan jeg like!

Jeg tar meg et glass i godt lag

Bilde tatt under Em-kickoff forrige helg. Arrangementet markerte starten både på mesterskapet og den svært gjennomarbeidede konkurranse som jeg selv er med på. Jeg har satt opp Italia som vinner. Etter deres to første kamper har jeg begynt å tvile litt...

Akkurat nå følger jeg med på Nederland mot Frankrike. For en kamp! En klassiker!

Smerte

Lidelse

Slik går Tippeligaen 2008

Mitt tabelltips:

1. Viking
2. Brann
3. Vålerenga
4. Stabæk
5. Rosenborg
6. Lillestrøm
7. Fredrikstad
8. Tromsø
9. Lyn
10. Aalesund
11. Molde
12. Bodø/Glimt
13. Strømsgodet
14. Hamkam

Gammel helt, ny manager

Jeg trodde egentlig ikke jeg hadde noe spesielt å skrive om i dag, men det var før jeg leste i Dagbladet at Gary McAllister er ny manager i Leeds! Dette er en stor nyhet, denne gamle kjempen bringer fram nostalgien i de fleste av oss som har fulgt klubben noen år. Som mange vil vite var han en svært viktig spiller på det gode Leeds-laget som kjempet i toppen på 90-tallet. Viser han den samme innsatsen som manager som når han spilte går vi gode tider i møte. Gary er en ekte skotsk fighter.

Jeg vil ellers ønske avtroppende manager Dennis Wise lykke til i sin nye direktørjobb i Newcastle. Han har etter min mening gjort en etter forholdene god jobb. Likevel: Råtassen Dennis Wise som direktør?? Hva blir det neste? Mike Tyson som psykolog?

Fordømte Leeds

Aldri før har jeg lest en bok der favorittlaget mitt hudflettes etter alle kunstens regler og likt det så godt. I denne biografiske romanen om Brian Cloughs 44 dager som manager for Leeds i 1974 får vi innblikk i en usedvanlig lite sympatisk klubb med en usedvanlig lite sympatisk spillergruppe. Av spillerne Clough overtar etter legendariske Don Revie er det kun Allan "Sniffer" Clarke som framstilles sånn noenlunde sympatisk, resten er en gjeng sutrende og egoistiske drittsekker som er godt over høyden som spillere. Det må sies at framstillingen kan være noe farget av Cloughs egen innstilling til Leeds, han hatet Leeds før han kom til klubben, mens han var i klubben og sikkert etter at han forlot klubben. Dette er en av de beste og mest underholdende romanene jeg har lest på lenge, den anbefales til alle som elsker eller hater fotball og/eller Leeds United, og til alle som vil lese om en usedvanlig karismatisk personlighet.

Gratulerer Arne!

Jeg liker å skrive om fotballens originaler, de som fargelegger sporten og blir helter like mye pga. sin personlighet som sine evner (jeg har tidligere skrevet om bl.a. Pierluigi Collina og Terry Butcher). I dag vil jeg hylle en av norsk fotballs største legender og personligheter, en mann som vil bli husket for alltid, og som selv husker alt. Jeg snakker selvsagt om Arne Scheie. At denne mannen er blitt en berømt og respektert kulthelt må vel være den ultimate nerdenes hevn. Han blir 64 år i dag, måtte han leve og kommentere for evig. På denne siden finner du noen av hans beste sitater, her er det bare å nyte words from the wise.

Pierluigi Collina

Min fotballinteresse er egenlig ganske begrenset, men jeg har en spesiell forkjærlighet for sportens mer spesielle innslag. Det er derfor jeg tidligere har skrevet om hardhausen Terry Butcher og galningen Uwe Rösler. I dag vil jeg skrive litt om en av fotballens virkelige karakterer, en av tidenes mest respekterte og dyrkede originaler. Jeg snakker selvsagt om Piereluigi Collina.



Det er ikke mange dommere som oppnår stjernestatus og blir de reneste kultfigurer, men Collina oppnådde begge deler. Med et blikk som kunne skremt selv Stuart Pearce og uten et hår på hele kroppen (pga. sykdommen Alopecia Areata) gjorde han seg gjennom 90-tallet og fram til 2004 fortjent til statusen som verdens beste og mest respekterte fotballdommer.



Utenom fotballen jobber han som økonomisk rådgiver og har også hatt en karriere som modell... Jeg tipper at jeg ikke er den eneste som savner denne mannen.