tirsdag, oktober 07, 2008

En film som faller sammen


Jeg hadde store forventninger når jeg satte meg i kinosetet på Stavanger Kino på lørdag for å se den nye norske filmen "De Usynlige". Den har stort sett fått ekstatiske kritikker og skulle i følge forhåndsomtalen ta opp viktige temaer som tro, tvil, tilgivelse og forsoning. Jeg ble vel rett ut sagt noe skuffet.

For å ta det positive først: Den første timen av denne filmen slo meg ut. Den er noe av det beste jeg har sett på svært lenge. Vi følger historien til den barnedrapsdømte Thomas når han får seg jobb som organist i en kirke og innleder et forhold til den søte kvinnelige presten og alenemoren Anna, flott spilt av Ellen Dorrit Petersen. Skuespillerprestasjonene er generelt sett svært gode fra alle involverte her, og måten temaer som anger og forsoning tas opp på er virkelig noe for tanken. Måten kirken og den kristne tro framstilles på er også forbilledlig for alle andre filmskapere. All ære til Erik Poppe for det!

I andre del skifter filmen sysnvinkel, nå er det foreldrene til den drepte gutten som kommer til orde. Da faller det hele litt sammen. Jeg klarte rett og slett ikke å engasjere meg i deres liv på samme måte som Thomas og Anna engasjerte meg. Trond Espen "Varg Veum" Seim briljerer ikke på samme måte som debutanten Pål Sverre Valheim Hagen, han blir litt for glatt. Danske Trine Dyrholm er så nevrotisk i rollen som sørgende mor at det tar helt av.

Mot slutten av filmen gjøres det et forsøk på å trekke det hele sammen, men da hadde jeg allerede mistet mye av interessen og gikk til tross for den flotte åpningstimen litt skuffet ut av kinoen.

Min favorittscene kommer likevel i andre del av filmen. Her møtes den sympatiske kirketjeneren (veldig bra spilt av Terje Strømdahl) og den drepte guttens mor i kirken, og følgende replikkveksling utspiller seg (fritt sitert etter min egen hukommelse):

Moren: Så dere vet hva han har gjort, men likevel lar dere ham jobbe her??
Kirketjeneren: Ja, selvsagt. Dette er en kirke. Hvor skulle han fått en ny sjanse hvis han ikke fikk det her?

Og dermed var det kristne budskap oppsummert på tre linjer. Godt gjort.

2 kommentarer:

Kjell Rune sa...

Og da er det ikke sikkert at jeg gidder å se den filmen. Får se. Var den såpass dårlig altså?

Vi snakkes, Rocke-D.

kR

John David Didriksen sa...

Det må understrekes at dette er min høyst personlige mening om filmen, men jeg synes ikke den var helt topp nei. Men spør gjerne noen andre for en second opinion.