Jeg var en av ikke rent få som løp til nærmeste platesjappe (det begynner å bli lenger og lenger mellom dem nå i disse tider) og kjøpte Dream Theaters nyeste åndsverk "Black clouds & Silver linings" med en gang det kom ut. Jeg kjøpte selvsagt den utvidede utgaven, som inneholder en ekstra CD med diverse coverlåter og en CD med hele plata i instrumental versjon (hva er vitsen med det?). Nå har jeg fått hørt en del på plata, og her er mine vurderinger låt for låt:
*A nightmare to remember: God start. En ganske typisk 16 minutter lang låt fra Dream Theater, med mye bra instrumentalprestasjoner og en av John Petruccis småskumle tekster.
*A rite of passage: Dette fortsetter bra. Et nesten popaktig refreng på denne, en melodiøs og tøff låt.
*Wither: Dette er så vidt jeg husker den eneste låten gitt ut av DT der kun et av bandmedlemmene har skrevet musikken. John Petrucci har skrevet denne powerballaden helt alene. Det kunne han spart seg, dette er DT på sitt aller svakeste.
*The Shattered forest: En litt rar låt. Det høres for så vidt bra ut, men store deler av denne er en ren resirkulering av låter fra tidligere album. Både melodiene og instrumentalpartiene er helt like, til og med tekstene går litt i samme spor. For så vidt en helt ok låt, men jeg skjønner ikke helt vitsen med den.
*The Best of times: Et høydepunkt. Mike Portnoys far Howard døde tidligere dette året, og dette er en rørende hyllest. Låten starter med et vakkert klassisk inspirert parti, før den går over til Dream Theater på sitt mest melodiøse og fengende. Låten avsluttes med en tre minutter lang (!!) gitarsolo fra John Pertucci, og den er noe av det beste han har gjort. Howard Portnoy, hvor enn han nå måtte være, kan være fornøyd med hyllesten fra sønn Kevin og vennene hans.
*The Count of Tuscany: Meget bra. Energisk og tøff låt på over 19 minutter. James LaBrie synger meget bra på denne, godt trøkk i stemmen uten de overdrivelsene han av og til kunne ty til i sine yngre dager. Teksten er nok en av John Petruccis musikalske noveller, dette er en stilart han blir stadig bedre på.
Konklusjonen blir at dette er godt levert fra progkongene, det aller meste her er meget bra. Hvis jeg skal trekke fram et ankepunkt må det bli at det er lite direkte nytt her, de tråkker stort sett i gamle spor. Plata minner en god del om den forrige, men de holder kvaliteten på et høyt nivå. Derfor slipper de unna med det, og jeg gleder med til konserten i september!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar