En gal mullah og noen surrete amerikanere

Jeg har akkurat sett den mye omtalte dokumenteren om Mullah Krekar på TV2. Snakk om søplete journalistikk. Er det noen andre enn amerikanere med fortid som soldater i Irak som kan få seg til å drive spaning i en bil med sotede vinduer på Tøyen? De gjør dette for å finne ut om Mullan Krekar virkelig bor i den leiligheten halve Oslo vet han bor i. Til slutt ender de opp med å ta direkte kontakt med ham, og får til sin overraskelse svar. Hadde de gjort litt research om hva som skjer her i landet ville de ha visst at Krekar har gitt masse intervjuer og holdt en til tider høy offentlig profil. Men hva bryr vel de seg om et lite drittland som Norge? De går rundt med solbriller og ser ut som de er med i en evigvarende actionfilm kun de selv vil gidde å se. Når de er på Stortinget snakker de selvsagt kun med FrP.

Når det er sagt: Intervjuet de har med Krekar viser nok en gang hvilken forbryter og terrorist denne mannen er, vi trenger ikke egentlig noen harry amerikanere til å fortelle oss det. Dokumentet de framskaffer er derimot interessant. Hvis dette er det som skal til for å få mannen ut skal vi være disse surrehuene evig takknemlige. Dersom de har klart noe som norske myndigheter ikke har klart er det utrolig pinlig, tatt i betraktning hvor udugelige disse folka virker til å være.

En svært subjektiv anmeldelse

Jeg var en av ikke rent få som løp til nærmeste platesjappe (det begynner å bli lenger og lenger mellom dem nå i disse tider) og kjøpte Dream Theaters nyeste åndsverk "Black clouds & Silver linings" med en gang det kom ut. Jeg kjøpte selvsagt den utvidede utgaven, som inneholder en ekstra CD med diverse coverlåter og en CD med hele plata i instrumental versjon (hva er vitsen med det?). Nå har jeg fått hørt en del på plata, og her er mine vurderinger låt for låt:

*A nightmare to remember: God start. En ganske typisk 16 minutter lang låt fra Dream Theater, med mye bra instrumentalprestasjoner og en av John Petruccis småskumle tekster.

*A rite of passage: Dette fortsetter bra. Et nesten popaktig refreng på denne, en melodiøs og tøff låt.

*Wither: Dette er så vidt jeg husker den eneste låten gitt ut av DT der kun et av bandmedlemmene har skrevet musikken. John Petrucci har skrevet denne powerballaden helt alene. Det kunne han spart seg, dette er DT på sitt aller svakeste.

*The Shattered forest: En litt rar låt. Det høres for så vidt bra ut, men store deler av denne er en ren resirkulering av låter fra tidligere album. Både melodiene og instrumentalpartiene er helt like, til og med tekstene går litt i samme spor. For så vidt en helt ok låt, men jeg skjønner ikke helt vitsen med den.

*The Best of times: Et høydepunkt. Mike Portnoys far Howard døde tidligere dette året, og dette er en rørende hyllest. Låten starter med et vakkert klassisk inspirert parti, før den går over til Dream Theater på sitt mest melodiøse og fengende. Låten avsluttes med en tre minutter lang (!!) gitarsolo fra John Pertucci, og den er noe av det beste han har gjort. Howard Portnoy, hvor enn han nå måtte være, kan være fornøyd med hyllesten fra sønn Kevin og vennene hans.

*The Count of Tuscany: Meget bra. Energisk og tøff låt på over 19 minutter. James LaBrie synger meget bra på denne, godt trøkk i stemmen uten de overdrivelsene han av og til kunne ty til i sine yngre dager. Teksten er nok en av John Petruccis musikalske noveller, dette er en stilart han blir stadig bedre på.

Konklusjonen blir at dette er godt levert fra progkongene, det aller meste her er meget bra. Hvis jeg skal trekke fram et ankepunkt må det bli at det er lite direkte nytt her, de tråkker stort sett i gamle spor. Plata minner en god del om den forrige, men de holder kvaliteten på et høyt nivå. Derfor slipper de unna med det, og jeg gleder med til konserten i september!

Urospredere

Jeg anbefaler alle å se dokumentarfilmen Urospredere. Dette er en film om fildeling der alle parter får komme til orde, både de som driver med ulovlig fildeling, de som vil gjøre slik fildeling lovlig og de som står på andre siden, det vil stort sett si platebransjen.

Jeg er faktisk litt på platebransjens side i denne saken. Jeg synes de som driver med ulovlig fildeling og/eller driver propaganda for at dette skal bli lovlig viser manglende respekt for utøvende kunstnere. Forestiller de seg at musikk blir laget utav ingenting? Det ligger faktisk mye arbeid bak, og gratis er det heller ikke. Derfor skal det betales for! Å laste ned musikk uten at rettighetshaverne får betalt er tyveri, og opphavsrett er en beskyttelse mot slikt tyveri. Derfor er det viktig at opphavsretten ikke uthules, slik enkelte tar til orde for.

Jeg mener ikke med dette å si at alle fortsatt skal kjøpe CD-plater eller ikke laste ned. CD-plater er langt på vei utgått, det er jeg klar over. Derfor støtter jeg alle gode forsøk på å få til nye modeller for betaling til artister og opphavsmenn, modeller som er i tråd med dagens virkelighet. En ting jeg derimot ikke ser for meg, og kanskje heller ikke ser på som ønskelig, er at alle skal få alt gratis. Å lage musikk eller annen kunst koster som sagt en del, og det som ikke er gratis koster ofte penger... En av de intervjuede i "Urospredere" mener at det er alt for dyrt å laste ned musikk i dag, det koster jo 800 kroner for ti plater, og det har ingen i følge ham råd til. Vel, jeg har også sjelden hatt råd til å kjøpe ti plater på en gang, likevel har jeg etter hvert fått en ganske stor platesamling. At en ikke har råd til å kjøpe alt en har lyst på bør ikke være noe nytt fenomen for de fleste av oss. Musikk bør være så billig som mulig, men det kan kanskje ikke være helt så billig som vi forbrukere av og til skulle ønske. Det må være en pris som sikrer at de som står bak får det de fortjener. Hvis de kan få det med en platepris på ti kroner er jo det fint, men av en eller annen grunn tviler jeg på om det er mulig.

At det går an å få til gode systemer der en kan laste ned med god samvittighet viser eksempler som iTunes og Platekompaniets nye Mp3-tjeneste. Når det finnes så gode tjenester (Platekompaniet bruker ikke DRM, og du kan laste ned en plate du kjøper tre ganger) synes jeg det blir tynt med unnskyldninger for ikke å betale for seg. Men som sagt: Jeg kan støtte andre betalingsmodeller hvis dette sikrer utøvernes rettigheter.

God bedring, kom snart tilbake!

Julie Strømsvåg har skada seg og vil ikke være på skjermen på noen måneder. Jeg håper denne skjønnheten snart kommer tilbake, hun er TV2-sportens pryd! Penere enn både Davy Wathne og Ivar Hoff, for å si det mildt. Hun virker også smartere enn de fleste gutta hun jobber med. Under det lavpannede talkshowet TV2 har etter hver serierunde stiller hun fornuftige spørsmål som stort sett blir besvart med gauling og grynting fra det maskuline panelet. At en fyr som Ivar Hoff får drive på år etter år overgår min fatteevne. Davy Wathne er jo også noe av en skrue, dette var vel for eksempel ikke så lurt? Av og til lurer en på om NRK-monopolet ikke var så dumt likevel, jeg tror ikke akkurat at Arne Scheie ville rota seg opp i noe sånt.