Neal Morse litt ute på glattisen

Neal Morse har i flere år vært et usedvanlig positivt tilskudd på kristenrockstammen med sin glimrende progressive rock. Et par av platene hans kan etter min mening måle seg med Dream Theater, og det er ikke lite til å komme fra meg. På fjorårets utgivelse Lifeline er han derimot begynt å bli litt for mye av en kristenrocker. Han er rett og slett på vei til å bli angrepet av kristenrocksyndromet: "La oss glattpolere musikken mest mulig og legge til noen slappe ballader, så blir det helt ufarlig og høres fromt ut". Selv om kristenrocklegender som Petra og Whitecross hadde sine lyse øyeblikk er de likevel eksempler på artister som drev med slike mørke gjerninger. Balladene til disse gruppene kan gi deg øyeblikkelig sukkersjokk og behov for musikalsk insulin (Danko Jones bør hjelpe). Men la oss nå ta det hele låt for låt:

*Lifeline: En god start. Gjennom 13 minutter tar Neal og vennene hans (bl.a. Mike Portnoy) oss innom diverse sjangre og gode instrumentalpartier. Dette er ikke Neal helt på sitt aller beste, men det er slik vi liker å høre ham.

*The way home: Nei, nei, nei! Gull, glitter og tusen klisjeer! Er det mulig å lage en glattere og kjedeligere ballade enn dette?

*Leviathan: Hehe, godsaker! En skikkelig god rockelåt med et lettere ondskapsfullt og småmørkt riff og dommedagstekst. En kan høre at musikerne koser seg her, og vi koser oss også. RAWK!

*God's love: Her svarer Neal på spørsmålet jeg stiller under "The way home". Svaret hans er et klart og litt for j..lig tydelig JA. Rent søppel dette. Tekstlinjen "If you ask Him [Gud] to heal on a desert plain, He'll send the rain" må føles som det reneste overtramp for de som lider under ørkenspredningen i verden, for ikke å si kristne palestinere som akkurat nå lider i Gaza. Jeg tror nok de ber...

*Children of the chosen: Litt bedre enn de to andre balladene og et småcatchy refreng, likevel ikke bra nok. Kjedelig låt.

*So many roads: Puh, lettelse! Neal gjør endelig det Neal gjør best. En nesten 29 minutter lang låt om et menneskes vandring fra tvil til tro. Dette er helt glimrende! Imponerende prestasjoner fra alle involverte og ingen dødpunkter. Teksten er også bra på denne. Denne låten redder sammen med "Lifeline" og "Leviathan" plata og gjør at den tross alt er verdt pengene.

*Fly high: Nok en kjedelig ballade avslutter det hele på en uverdig måte.

Oppsummering: Noen bra låter er det her, men denne plata gir likevel grunn til bekymring. Hvilken retning vil Neal Morse gå i nå? Vil han finne tilbake til det som gjorde plater som "Testimony" og "Sola Scriptura" til de reneste mesterverk, eller velger han å degenere til en kjedelig smørsanger som muligens kan appellere til de som digger Michael W. Smith? Ikke noe galt om ham, han er glimrende på det han gjør. Faktisk så god at Neal Morse trenger ikke å gå ham i næringen. Do you hear me Neal? Quit playing those awful ballads!

Tillegg: Jeg har kjøpt en utvidet utgave av denne plata. Det kan anbefales. CD 2 inneholder lekne coverversjoner av artister som Bee Gees (!!) og Nick Lowe. Det rocker! En får også et par originallåter: En kjedelig ballade (så overraskende...) og den ganske gode "Set the kingdom". Den kunne erstattet to av balladene på "Lifeline", da hadde den plutselig begynt å bli noe å skrive en lang bloggpost om.