Dødsmorro!

Død snø er noe så uvanlig som en norsk splatter. Og det funker! Regissør Tommy Wirkola og kompani er tro mot sjangeren og vet hva dette skal gå ut på, så her får vi store mengder blodsprut, innvoller og avkuttede legemsdeler, og det er jo gøy!

Det må sies at filmen begynner tregt. Før zombiene dukker opp er vi overlatt til skuespillernes prestasjoner, og de er mildt sagt middelmådige. Det første kvarteret av filmen er stort sett teit og stiv dialog mellom liksomkule ungdommer. Det hele er nesten litt pinlig før vår alles kjære Bjørn Sundquist dukker opp. Gjør den mannen noen gang noe som ikke er av ypperste klasse? I denne filmen er han på sitt aller mest ufordraglige og skumle den korte stunden han er med, og det løfter filmen flere hakk. Etter det dukker nazizombiene opp i hopetall, og moroa kan begynne. Fornuftig nok er det lagt inn en motorsagscene, og vi får også se hvordan gaffatape kan brukes som plaster. Gaffatape kan som kjent brukes til absolutt alt, det vet alle som har sett MacGyver. Dette er kort sagt stor underholdning for de av oss som liker sånt. Forhåpentligvis er vi få, men i kinosalen i går var det skremmende mange fjortiser. En ny generasjon blir fordervet...


Et lite spørsmål til debatt helt til slutt: Hva er skumlest av en menneskeetende nazizombie og en ubarbert og sur Bjørn Sunquist med håret til alle kanter?