Ny musikk i samlingen

Nye plater jeg har kjøpt de siste par månedene, med pris i parantes:

The Aller Værste!: TAV (70)
Garness: The Good or better side of things (60)
Journey: Greatest hits (60)
Kurt Nilsen: Rise to the occasion (80)
Opeth: Watershed (100)
Bruce Springsteen: Born to run (50)

Et forbilde å se opp til

Adam Clayton har lenge vært et av mine musikalske forbilder, og i siste nummer av Q uttaler han seg slik et forbilde skal:

-Tell us something under-appreciated about playing bass.
-Um, well, what I hate is having to change chord. If I can just do one thing on one note but do it exactly the same, every single time, forever... that's happiness. That is happiness for me.

Dette høres betryggende ut. Jeg gleder meg til den nye plata kommer i begynnelsen av mars. Forhåpentligvis er den en ny U2-klassiker, med masse herlig åttendelspumping fra bandets ubestridte bassist og tidligere festløve.

Richard Dawkins koser seg

John Tore tipset meg om dette fine bildet fra animasjonsserien South Park. Det viser Richard Dawkins som koser seg på en rasjonell og vitenskaplig måte med Ms. Garrison, lærer og rådgiver på South Parks skole. Ganske morsomt på en slem måte, akkurat slik South Park pleier å være. Bildet er hentet fra episoden "Go God Go".

Norske digitale bøker på plass!

Digitalbok.no tilbyr nå norske digitale bøker til nedlasting. Prisen er 79 kroner per bok, og formatet er så vidt jeg kan se PDF. Bøkene kan leses på skjerm, om det nå er dataskjermen din eller skjermen på mobiltelefonen. Det finnes også egne leseplater å få kjøpt, men disse er foreløpig håpløst dyre. Rundt 3000 kroner for en liten dings er ikke det jeg kaller brukervennlig.

Hvor stort er egentlig dette? Det vil jo tiden vise. Jeg må innrømme at min interesse for fenomenet i alle fall foreløpig er rent faglig. Som bibliotekar er det klart at jeg er interessert i nye bokformater, og for enkelte vil kanskje dette være en ny inngangsport til litteratur. Selv venter jeg nok til leseplatene får en mer human pris, eller til jeg en gang skaffer meg en fancy mobiltelefon. Har du f.eks. en IPhone ligger du ganske godt an.

Dette er nok langt fra den endelige versjonen av e-boka, noe blant annet Eirik Newth påpeker ganske klart. Hvor gøy er det med Flash egentlig?

Kjendiser som ber

(Advarsel: Denne bloggposten er litt sarkastisk)

"Kjelling ber til Gud hver kveld" er en av overskriftene som lyser ut mot meg på VGs nettside i dag. Hånballstjernen Kristian Kjelling sier at han ber, men vil ikke lage for mye blest om det:

"Jeg vet litt om hvordan media fungerer. Det blir bare en masse styr og overskrifter, når man sier slikt."

Dette er altså sitert fra en artikkel der det slås stort opp i overskriften at Kjelling ber. Han vet med andre ord hva han snakker om, VGs selvinnsikt glimrer med sitt fravær.

I denne nokså overfladiske artikkelen om idrettskjendisers tro er det selvsagt den overfladiske troens fremste talsmann som er hentet inn som sannhetsvitne. Vålerenga-prest Einar Gelius synes det er synd dersom kjente personer ikke ønsker å snakke åpent om troen sin. Han synes sikkert det er mer synd om Vålerenga taper i fotball.

Dødsmorro!

Død snø er noe så uvanlig som en norsk splatter. Og det funker! Regissør Tommy Wirkola og kompani er tro mot sjangeren og vet hva dette skal gå ut på, så her får vi store mengder blodsprut, innvoller og avkuttede legemsdeler, og det er jo gøy!

Det må sies at filmen begynner tregt. Før zombiene dukker opp er vi overlatt til skuespillernes prestasjoner, og de er mildt sagt middelmådige. Det første kvarteret av filmen er stort sett teit og stiv dialog mellom liksomkule ungdommer. Det hele er nesten litt pinlig før vår alles kjære Bjørn Sundquist dukker opp. Gjør den mannen noen gang noe som ikke er av ypperste klasse? I denne filmen er han på sitt aller mest ufordraglige og skumle den korte stunden han er med, og det løfter filmen flere hakk. Etter det dukker nazizombiene opp i hopetall, og moroa kan begynne. Fornuftig nok er det lagt inn en motorsagscene, og vi får også se hvordan gaffatape kan brukes som plaster. Gaffatape kan som kjent brukes til absolutt alt, det vet alle som har sett MacGyver. Dette er kort sagt stor underholdning for de av oss som liker sånt. Forhåpentligvis er vi få, men i kinosalen i går var det skremmende mange fjortiser. En ny generasjon blir fordervet...


Et lite spørsmål til debatt helt til slutt: Hva er skumlest av en menneskeetende nazizombie og en ubarbert og sur Bjørn Sunquist med håret til alle kanter?

Kloke ord i en vanskelig tid

"Israel er en stat som har rett til å eksistere og bli behandlet som et hvert annet land. Når noen sier de elsker jødene og Israel uansett hva de gjør, er det blind kjærlighet, som ikke er bra. Kjærlighet bør være dyp, men ikke blind. [...] Det må alltid være åpenhet for kritiske spørsmål."

(Joav Melchior i dagens Vårt Land, s. 42)

Norges 100 mest populære blogger

Jeg kom akkurat over denne lista over Norges 100 mest populære blogger. At blåbloggeren Vampus er så populær er vel ikke helt etter min vilje, men hver sin smak. Morsomt er det derimot at Glambibliotekaren ligger helt oppe på 26. plass, og at også Plinius (Tord Høivik) så vidt kommer seg inn på lista. Bibliotekarer leser blogger, ingen tvil om det. De nærmest ubegrenset sure og moralistkonservative folka på Kristenblogg er på 81. plass. Som sagt: Hver sin smak.

Litt mislykket likzåm

Jeg vet det er blitt litt zånn der klamt nettpolitisk korrekt å skjelle ut Microsofts nye reklame, men jeg gjør det likevel: Der er virkelig redselsfull. Nå har jeg riktig nok ikke sett hele, hvem orker vel det? Denne reklamen vil sende deg ned i fosterstilling sugende på din egen tommeltott.

Neal Morse litt ute på glattisen

Neal Morse har i flere år vært et usedvanlig positivt tilskudd på kristenrockstammen med sin glimrende progressive rock. Et par av platene hans kan etter min mening måle seg med Dream Theater, og det er ikke lite til å komme fra meg. På fjorårets utgivelse Lifeline er han derimot begynt å bli litt for mye av en kristenrocker. Han er rett og slett på vei til å bli angrepet av kristenrocksyndromet: "La oss glattpolere musikken mest mulig og legge til noen slappe ballader, så blir det helt ufarlig og høres fromt ut". Selv om kristenrocklegender som Petra og Whitecross hadde sine lyse øyeblikk er de likevel eksempler på artister som drev med slike mørke gjerninger. Balladene til disse gruppene kan gi deg øyeblikkelig sukkersjokk og behov for musikalsk insulin (Danko Jones bør hjelpe). Men la oss nå ta det hele låt for låt:

*Lifeline: En god start. Gjennom 13 minutter tar Neal og vennene hans (bl.a. Mike Portnoy) oss innom diverse sjangre og gode instrumentalpartier. Dette er ikke Neal helt på sitt aller beste, men det er slik vi liker å høre ham.

*The way home: Nei, nei, nei! Gull, glitter og tusen klisjeer! Er det mulig å lage en glattere og kjedeligere ballade enn dette?

*Leviathan: Hehe, godsaker! En skikkelig god rockelåt med et lettere ondskapsfullt og småmørkt riff og dommedagstekst. En kan høre at musikerne koser seg her, og vi koser oss også. RAWK!

*God's love: Her svarer Neal på spørsmålet jeg stiller under "The way home". Svaret hans er et klart og litt for j..lig tydelig JA. Rent søppel dette. Tekstlinjen "If you ask Him [Gud] to heal on a desert plain, He'll send the rain" må føles som det reneste overtramp for de som lider under ørkenspredningen i verden, for ikke å si kristne palestinere som akkurat nå lider i Gaza. Jeg tror nok de ber...

*Children of the chosen: Litt bedre enn de to andre balladene og et småcatchy refreng, likevel ikke bra nok. Kjedelig låt.

*So many roads: Puh, lettelse! Neal gjør endelig det Neal gjør best. En nesten 29 minutter lang låt om et menneskes vandring fra tvil til tro. Dette er helt glimrende! Imponerende prestasjoner fra alle involverte og ingen dødpunkter. Teksten er også bra på denne. Denne låten redder sammen med "Lifeline" og "Leviathan" plata og gjør at den tross alt er verdt pengene.

*Fly high: Nok en kjedelig ballade avslutter det hele på en uverdig måte.

Oppsummering: Noen bra låter er det her, men denne plata gir likevel grunn til bekymring. Hvilken retning vil Neal Morse gå i nå? Vil han finne tilbake til det som gjorde plater som "Testimony" og "Sola Scriptura" til de reneste mesterverk, eller velger han å degenere til en kjedelig smørsanger som muligens kan appellere til de som digger Michael W. Smith? Ikke noe galt om ham, han er glimrende på det han gjør. Faktisk så god at Neal Morse trenger ikke å gå ham i næringen. Do you hear me Neal? Quit playing those awful ballads!

Tillegg: Jeg har kjøpt en utvidet utgave av denne plata. Det kan anbefales. CD 2 inneholder lekne coverversjoner av artister som Bee Gees (!!) og Nick Lowe. Det rocker! En får også et par originallåter: En kjedelig ballade (så overraskende...) og den ganske gode "Set the kingdom". Den kunne erstattet to av balladene på "Lifeline", da hadde den plutselig begynt å bli noe å skrive en lang bloggpost om.

Total makeover

Nå når det er nytt år og greier burde jeg vel benytte muligheten til å shape meg selv opp litt: Hårtransplantasjon, botox, sunt kosthold, trening, solarium, tannbleiking, sminke og ikke minst en av de utallige penisforlengelsene jeg får tilbud om via e-post. Det blir nok ikke noe av det, jeg kommer nok til å la mitt eget ytre fortsette å forfalle. Bassen min behandler jeg derimot slik jeg burde behandlet meg selv: Ny elektronikk (Fender Custom), ny plekterplate og nye strenger (D'Addario EXL 170). Både elektronikken og plekterplata kjøpte jeg på ebay til cirka en brøkdel av prisen jeg ville gitt i en norsk butikk. Når en kan få god hjelp av en bandkamerat til å sette inn elektronikken på forskriftsmessig vis slipper en ganske billig fra det.


Plekterplata er det en lettest legger merke til rent visuelt. Jeg har bytta ut den originale og etter hvert svært falmede hvite med den dere ser her. Fargekombinasjonen på den kalles tortoise. Jeg må si jeg er ganske fornøyd med Squierens nye look, etter ti år var det vel på høy tid med en liten imageforandring.