Richard Dawkins driter seg ut!

Richard Dawkins slår nok et slag for vitenskapen, og denne gangen prøver han å treffe Harry Potter. Han liker tydligvis ikke den unge trollmannen fordi bøkene er "uvitenskaplige" og kan ha en dårlig innvirkning på barn:

"Prof Dawkins said he wanted to look at the effects of "bringing children up to believe in spells and wizards".

"I think it is anti-scientific – whether that has a pernicious effect, I don't know," he told More4 News.

"I think looking back to my own childhood, the fact that so many of the stories I read allowed the possibility of frogs turning into princes, whether that has a sort of insidious affect on rationality, I'm not sure. Perhaps it's something for research."
(Sitert fra denne artikkelen)

Dette er virkelig noe for vitenskapen ja: Får barnelitteratur med magiske og urealistiske innslag barn til å tenke rasjonelt og uvitenskaplig? Eller utvikle fantasi som enkelte av oss kaller det? Det vil jo være en tragedie! Det er jammen meg godt at vi har Dawkins til å passe på oss!

Jeg ble gjort oppmerksom på denne merkverdige saken gjennom Dekodet.

Norges nye superpar?

Kanskje ikke helt sannsynlig, men nå når Gorgoroths notorisk onde vokalist Gaahl har kommet ut av skapet kan en aldri vite. Bildet over til høyre taler vel sitt tydelige språk: Han trenger noen stylingtips fra Jan Thomas, her plassert på venstre side.

Pressemelding fra TV-aksjonen

Det meldes at hele dagens TV-aksjon til inntekt for Blå Kors står i fare for å ende i katastrofe. Grunnen som oppgis er at en bøssebærer på Hundvåg utenfor Stavanger tidligere i dag rotet så mye rundt på ruta si og gikk så mye feil at det forstyrrer hele det landsomfattende innsamlingssystemet. Etter det Baktanker erfarer beskrives den skyldige som lav, nærsynt, lite veltrent og tynn i håret. Han er sannsynligvis i slutten av 20-åra.

Øyenvitner som så ham mens han prøvde å finne fram i området Husabøåkeren på Hundvåg sier han mysende kikket ned på rutekaret, men det var tydelig at det gikk over hans forstand å forstå noe av dette. "Han var et ynkelig syn" sier en mann som ønsker å være anonym.

Den inkompetente bøssebæreren har gått i dekning og er svært ordknapp, men han skylder på at han aldri hadde vært i dette området før, og at rutekartet var lite instruktivt. Han påpeker også at når han endelig klarte å finne fram til Muslingveien, som var en sentral del av hans rute, hadde noen allerede vært der. "Dette viser at det ikke bare var jeg som var litt på villspor" uttaler han.

Blå Kors har foreløpig ingen kommentar til denne tragiske hendelsen.

Baktanker kommer sannsynligvis ikke tilbake med mer informasjon om saken.

London

Denne uka har jeg vært et par dager i London på Internet Librarian. Den foregikk på Novotel London West i Hammersmith. Det var også der vi bodde, på hotellrom store som en liten leilighet. Bibliotekarer fra ikke mindre enn 35 land var samlet her, og Norge var godt representert. De av dere som er interessert i mine rent faglige inntrykk fra konferansen kan lese her, i denne bloggen tenkte jeg å skrive mer om andre ting jeg opplevde og gjorde i London:

-Gikk rundt i over en time sammen med en kollega for å prøve å finne et sted som viste Norge-Nederland. På denne ferden havna vi bl.a. i sexshop- og strippeklubbstrøket i Soho. Vi tenkte at en nederlandsk pub måtte vel vise kampen, og fikk vite at det var en slik pub i strøket rundt Piccadilly Cirkus. En sykkeldrosjesjåfør visste hvor denne puben (De Hems) skulle befinne seg og ville ta oss dit for "kun" fire pund. Vi satte oss oppi drosjen og ble sykla rett rundt hjørnet der puben befant seg... Jeg spår den mannen en stor framtid i business. Selvsagt viste det seg at De Hems ikke viste kampen, men det var et morsomt sted å være!

-Spiste sushi for andre gang i mitt liv.

-Var på en meget god indisk restaurant!

-Var på Soho bar. Når jeg hadde vært på toalettet her stod det en mann klar til å gi meg såpe, skru på vasken for meg og gi meg papir til å tørke meg med etterpå. Dette er altså jobben hans. Utrolig hva folk kan leve av...

-Vi var også på Jazz After Dark. Dette stedet anbefales! Vi måtte betale fem pund for å komme inn, men for den prisen fik vi se et meget proft band på scenen. Et hyggelig lite sted med kul atmosfære og meget god musikk.

Ellers ble det jo noen turer med Londons berømte T-bane og innkjøp av de obligatoriske suvenirene. Alt i alt en meget hyggelig tur!

Waterboys på Lost Weekend

Under den helt glimrende konserten med Waterboys på Lost Weekend for et par måneder siden (les mine inntrykk her) tok jeg et par små videosnutter med mitt ganske nyinnkjøpte Sony digitalkamera. Nå har jeg lagt dem ut på Youtube. Enjoy!

(Lenke til video)

(Lenke til video)

Marit Larsen rusler rundt

Marit Larsen kommer med ny plate nå på mandag. Gleder meg! Singelen "If a song could get me you" er jo en liten perle, samme om den framføres på toget, en T-banestasjon eller hos en grønnsakshandler.

Bøker skal behandles med omtanke

For hver flekk eller rift og for hvert brett i en bok betales i mulkt mindst 25 øre. Hvis denne ikke erlegges, skal vedkommende nektes lån av bøker.

(Utdrag av Spangereid biblioteks reglement fra 1920. Hentet fra Lindesnes biblioteks fine historieside.)

En film som faller sammen

Jeg hadde store forventninger når jeg satte meg i kinosetet på Stavanger Kino på lørdag for å se den nye norske filmen "De Usynlige". Den har stort sett fått ekstatiske kritikker og skulle i følge forhåndsomtalen ta opp viktige temaer som tro, tvil, tilgivelse og forsoning. Jeg ble vel rett ut sagt noe skuffet.

For å ta det positive først: Den første timen av denne filmen slo meg ut. Den er noe av det beste jeg har sett på svært lenge. Vi følger historien til den barnedrapsdømte Thomas når han får seg jobb som organist i en kirke og innleder et forhold til den søte kvinnelige presten og alenemoren Anna, flott spilt av Ellen Dorrit Petersen. Skuespillerprestasjonene er generelt sett svært gode fra alle involverte her, og måten temaer som anger og forsoning tas opp på er virkelig noe for tanken. Måten kirken og den kristne tro framstilles på er også forbilledlig for alle andre filmskapere. All ære til Erik Poppe for det!

I andre del skifter filmen sysnvinkel, nå er det foreldrene til den drepte gutten som kommer til orde. Da faller det hele litt sammen. Jeg klarte rett og slett ikke å engasjere meg i deres liv på samme måte som Thomas og Anna engasjerte meg. Trond Espen "Varg Veum" Seim briljerer ikke på samme måte som debutanten Pål Sverre Valheim Hagen, han blir litt for glatt. Danske Trine Dyrholm er så nevrotisk i rollen som sørgende mor at det tar helt av.

Mot slutten av filmen gjøres det et forsøk på å trekke det hele sammen, men da hadde jeg allerede mistet mye av interessen og gikk til tross for den flotte åpningstimen litt skuffet ut av kinoen.

Min favorittscene kommer likevel i andre del av filmen. Her møtes den sympatiske kirketjeneren (veldig bra spilt av Terje Strømdahl) og den drepte guttens mor i kirken, og følgende replikkveksling utspiller seg (fritt sitert etter min egen hukommelse):

Moren: Så dere vet hva han har gjort, men likevel lar dere ham jobbe her??
Kirketjeneren: Ja, selvsagt. Dette er en kirke. Hvor skulle han fått en ny sjanse hvis han ikke fikk det her?

Og dermed var det kristne budskap oppsummert på tre linjer. Godt gjort.

En uimotståelig revolusjon eller kun for raddiser?

"Den uimotståelige revolusjonen" av Shane Claiborne etterlater meg i villrede. Claiborne forkynner og lever en kristendomsform som vil være noe nytt (mildt sagt) for de fleste av oss velfødde middelklassenordmenn. Vi snakker kollektiv, selvsydde klær, selvvalgt sølibat, en nærmest totalt økologisk og miljøvennlig livsstil og store mengder sosialt engasjement og arbeid. Vi snakker også om en nærmest grenseløs idealisme og tillit til Gud. Shane gjør som de første kristne: Han deler alt med sine venner og lever noe i nærheten av eiendomsløst. Sammen med resten av folka i The Simple Way har de starta en slags kristen undergrunnsbevegelse i USA. De kaller det en kjærlighetsrevolusjon.

Boka utfordrer meg og min levemåte. Jeg vet jo at det er mye jeg kunne gjøre på mange områder for å leve et liv der min kristne tro skinner mer gjennom. Den norske overflodslivsstilen er ikke nødvendigvis den som er mest i tråd med arven fra Oldkirken eller Frans av Assisi. Det er mer en behagelig og komfortabel livsstil der en ofte kan leve ganske isolert fra de som ikke har det så bra som en selv. Jeg har ikke akkurat så mye kontakt med de som lever på gata, i motsetning til Shane Claiborne som lever med dem som nærmeste nabo i den fattige delen av Philadelphia. Men må nå alle leve sånn som ham? En trenger kanskje ikke å sy alle klære sine selv (selv strøk jeg nesten i håndarbeid på ungdomsskolen), det hjelper godt å være litt bevisst på hvor og hvordan klærne en kjøper er produsert. En trenger kanskje heller ikke å bygge om bilen sin til å gå på biodiesel, en kan heller la den stå og ta bussen litt mer. Å finne noen som trenger litt hjelp i livet bør heller ikke være noe problem, de er over alt i denne verden. Det er kort sagt mye en kan gjøre for å være "en ordets gjører og ikke bare dets hører" (Jakobs brev 1.22, NB88), men må en flytte inn i kollektiv?

På den annen side: Dersom alle kristne hadde tenkt som Claiborne og vennene hans hadde Verden blitt et bedre sted, og kristen tro hadde vunnet tilbake mye av sin troverdighet.