Jarle Bensin!

Jarle ble feiret i går, både for fødselsdag og et av historiens raskeste hat-trick.

Gratulerer med dagen!?!

Jeg innrømmer at i totida i natt lå jeg ikke og sov søtt og uskyldig med hendene oppå dyna, jeg var på Checkpoint Charlie. Jan Inge og Thomas er i byen, så da blir det lett en tur ut. DJen spilte klassiske "Back in black" med AC/DC før han plutselig selv brøt inn og sa cirka følgende: "Verdens mest kjente pedofile fyller 50 år i dag". Så spilte han "Thriller" med Michael Jackson.


Wacko Jacko ble altså 50 i går. Det må vel sies at han gir uttrykket "falmet stjerne" et ansikt, et ødelagt ansikt med en nese som når som helst kan falle av. Jackson er beviset på at en kan ha alt uten å være lykkelig, og at en også kan miste alt en har selv om en har alt. Har han i det hele tatt noen gang vært lykkelig? Onde tunger vil ha det til at han kun har hatt det bra når han fikk være sammen med barn... Tatt i betraktining hans rykte forfølger jeg ikke den tanken noe videre. Selv liker jeg å tro at det har gitt ham litt lykke å få drive med musikk. Han har jo tross alt laget noen av tidenes beste poplåter, litt glad må en vel bli av det? Jeg legger derfor ved en video som viser noe av det han bør bli husket for:

Oppdatering, enkelt og greit

Ikke all verdens blogging for tida. Det kan forklares med at jeg har fått meg ny jobb her på biblioteket. Jeg jobber nå mye med webpublisering på bibliotekets nettside. Dermed tilbringer jeg ennå mer tid foran computeren enn før når jeg er på jobb. Som en følge av dette stormer jeg ikke akkurat til min private PC med en gang jeg kommer hjem, når klokka er tre (vi har fortsatt sommertid) er jeg stort sett lei av det meste som er digitalt.

På jobben er det såpass travelt for tida at jeg ikke har så mye tid å snike unna til oppdatering av blogg og andre morsomheter. Det er mye å gjøre i den digitale verden, og i tillegg er det semesterstart her på universitetet. Det medfører mye informasjonsarbeid for nye studenter, med omvisninger og lignende. Det medfører også en del festing for studentene, rett utenfor biblioteket er Fadderlandsbyen med øltelt og det som verre er. Akkurat nå er det tydligvis en slags festival der, den ene artisten avløser den andre på scenen. I skrivende stund er det en eller annen stakkar som framfører en direkte komisk fæl versjon av Morten Abels "Hard to stay awake". Han som synger hadde ikke akkurat gått videre i Idol for å si det sånn. Bandet hans synes tydligvis at øvelse er for feiginger.

En time igjen av en litt langdryg kveldsvakt. Nå malaktrerer det stakkars bandet Kaizers Orchestras "Maestro".

Fram med lommetørklene!

Jeg innrømmer det gjerne: Jeg er en tøffing, og som tøffinger flest gråter jeg aldri, jeg får bare et rusk i øyet av og til. Men selv for knallharde typer som meg finnes det en grense. Denne kjenslevare låten framført av Gunslingers fra Norheimsund får meg til å knekke helt sammen. Kan noen gi meg nok et lommetørkle?

To norske fotballromaner

Noen tror kanskje at fotballfans ikke leser bøker, men det medfører selvsagt ikke riktighet. Noen av oss liker både bøker og fotball. Av og til kan en slå to fluer i en smekk. I sommer har jeg lest to romaner som er eksempler på dette.

Stig Elvis Furset er bibliotekar og Brann-supporter. "Den raude veggen" er hans andre bok og den første på et etablert forlag. Hovedpersonen er Jeremias, han er barnebibliotekar som Stig Elvis selv. Vi følger ham og hans nære venner Diego Maradona og Elvis Presley gjennom Branns gullsesong i 2007. Som dere skjønner er ikke Stig Elvis spesielt opptatt av å holde seg til det realistiske. Å understreke hva han misliker bruker han derimot en del plass på, og det er ikke rent lite: Norges Fotballforbund, RBK, Vålerengas fans, norske lærere, norske fotballdommere, barn under ti år... Lista er lang, og det er til tider ustyrtelig morsomt å lese hans utskjellinger av alt som irriterer ham. Men det finnes nå også ting han liker, som Brann, Elvis og etter hvert en jente med navnet Lisa Marie.

"Den raude veggen" er god underholdning. Den er til tross for sitt nynorske språk lettlest, og en får mang en god latter underveis.


Stig Elvis skriver som en forstår ut fra en fan på tribunen sitt synspunkt. Arild Stavrum skriver derimot direkte fra banen. Det har han all grunn til med en mangeårige spillerkarriere bak seg. I hans debutroman "31 år på gress" følger vi den 31 år gamle spissen Joachim gjennom en sesong i Molde. Han har i likhet med Jeremias også sine antipatier, f.eks. Molde... Han liker hverken byen, klubben eller dens supportere. Joachim ble en gang spådd en lysende framtid som fotballspiller, og han har også hatt en ganske brukbar karriere. Nå innser han at denne karrieren nærmer seg slutten. Han er desillusjonert og usikker, noe som fører til en livsstil som ikke akkurat passer for en spiller på toppnivå. Det sier seg selv at dette ikke akkurat er spesielt konstruktivt for karrieren. Joachim har ytre sett et liv mange unge fotballspillere drømmer om, men når en får se det fra hans synspunkt er det ikke mye å misunne.

"31 år på gress" har en noe mørkere handling enn "Den raude veggen" uten at det betyr at den ikke har humor. Den er godt skrevet, og en lar seg imponere av den romandebuterende toppspilleren Stavrum. Dette er en mann som kan mer enn å sparke ball! Med andre ord har en her faktisk to gode norske romaner om fotball i løpet av samme bokhøst, så her er det ingen grunn til å leke analfabet. Av sted til bokhandelen eller biblioteket! Hvis du låner dem på Drammen bibliotek kan det til og med hende at du møter Stig Elvis...

Langt fra noen bortkastet helg!

Lost Weekend leverte! Fint vær og de vakre omgivelsene på Kollevåg legger alt til rette for en god festivalopplevelse, og det ble det. Jeg og Jan Inge var på følgende konserter:


Thom Hell: Denne fyren har jeg vært på konsert med før, denne gangen hadde han med fullt band. Etter en noe langdryg lydsjekk leverte de en glimrende konsert. Jeg ser ikke bort fra at vi her har å gjøre med en av Norges ypperste låtskrivere.


Bart: Dette er vel mer av et tulleprosjekt, selv om det låter helt ok. En trommis og en gitarist som spiller heavy låter med småhumoristiske tekster og eller spøker mye. Best i begrensede doser.

Surferosa: Jeg har alltid vært litt skeptisk til dette bandet rent musikalsk, men Mariann Thomassen er jo unektelig et fyrverkeri på scenen. Bra konsert.





Waterboys: Mike Scott og bandet hans var satt opp øverst på festivalplakaten, og de forsvarte den plassen med glans. For en konsert! Mike Scott og hans faste fele- og madolinmakker Steve Wickham har en utrolig tilstedeværelse på scenen, det virker som de ville gitt like mye for ti publikummere som for ti tusen. Vi fikk gamle klassikere som "The Pan Within", "Whole of the moon" og "Medicine Bowe", alle framført med et trøkk og en innlevelse som får dem til å virke nye. Mike Scott driver ikke mye publikumsfrieri, men han gir minst 110% på scenen. Jeg må si at jeg nesten er glad for at Waterboys etter hvert har begynt å gjøre seg fortjent til den belastede merkelappen "Norgesvenner", da dette betyr at jeg med god sannsynlighet får sjansen til å se dem flere ganger.

Til slutt må jeg takke de to hyggelige roerne (jepp, de kunne fortelle at de driver denne litt smale idretten på seriøst nivå) som kjørte oss fra Askøy til Bergen Sentrum, der kvelden ble verdig avsluttet med et besøk på Garage.

Teeny Grownups

Som en liten oppvarming til Lost Weekend var jeg på konsert med Teeny Grownups på Checkpoint Charlie på fredag. Det var en hyggelig opplevelse. De spiller fengende, energisk og litt skranglete rock. Bra trøkk og gode låter, men akkurat trøkket hadde vel kanskje vært ennå større hvis de hadde med en bassist på scenen? To gitarer og et trommesett kan virke litt mangelfullt til tider, selv om akkurat den mangelen også gir et originalt lydbilde. Alt i alt mener jeg dette bandet fortjener å få utvidet sin lokale heltestatus.