Begrepet "kristendom"

Vårt Land har i dag et intervju med den kjente kristne lederen Erwin McManus. Jeg siterer:

"Tidligere har Erwin McManus sagt: "Målet mitt er å ødelegge kristendommen som en verdensreligion og heller være en ny katalysator for Jesu Kristi bevegelse."

-Jeg er ingen stor tilhenger av religion. Hvis du ser på kristendommen i et historisk perspektiv så er den ikke annerledes enn andre religioner. Verden har blitt overrasket over hvor ond kristendommen kan være, men ingen har satt spørsmålstegn ved Jesu intensjoner eller etikk.

Så langt Erwin McManus. Det han sier her vil uten tvil være som musikk i ørene til enkelte moderne norske kristne, de som ikke vil kalle seg kristne i det hele tatt fordi de mener den betegnelsen bringer med seg en del assosiasjoner de helst vil slippe. Jeg er i utgangspunktet enig. Når en kaller seg "kristen" drar en med seg en hel historie av spikrede forestillinger, de fleste av dem av negativ art. Alt fra dobbeltmoral og dømmende holdninger til de reneste grusomheter og folkemord. Mye har vært gjort av "kristne" mennesker, en del av det med troen som direkte legitimering og motivasjon.

Så da burde vel saken være grei? Bort med den tradisjonelle "kristendommen"? Jeg synes ikke det nødvendigvis er så enkelt likevel. Spørsmålet er hva en får i stedet hvis en kvitter seg med "kristendommen". En ting jeg ved flere anledninger har reagert på med disse som ikke vil kalle seg "kristne" er en viss tendens til læremessig relativitet. En legger ikke lenger så mye vekt på Bibelen og tradisjonell kristen lære, det en erstatter dette med er noe jeg ofte synes minner sterkt om en ren personlig synsing. Hver mann sin lære, det jeg synes er rett er rett og ingen kan si meg noe annet. Dette er i og for seg helt greit, jeg støtter menneskets frihet til å leve sitt liv etter eget hode så lenge en holder seg innenfor landets lover. Likevel kan en jo spørre seg om en slik postmodernistisk holdning til etiske spørsmål er det som bør kjennetegne den kristne (eller hva en nå velger å kalle det) forsamling. Har vi ikke retningslinjer fra "høyere hold"? Det henvises ofte til Paulus' "lovfrie evangelium", men Paulus er nå heller ikke skvetten for å si fra hva som er rett og galt, og da på en veldig konkret måte. Det er lite plass for postmodernisme i kristen etikk.

Når det er sagt støtter jeg likevel et stykke på vei tanken som ligger bak denne nye "læren". Det er klart at det ligger mye slagg i kristenheten som en bør kvitte seg med, spesielt når det gjelder hvordan en møter andre mennesker. En dømmende holdning til andres livsstil er det ingenting "kristelig" ved. Jeg synes ikke dette kræsjer med det jeg skriver i forrige avsnitt. En både kan og bør holde fram det en mener er rett, men folk må velge selv. Mange konservative kristne er veldig opptatt av "frihet" når de snakker om politikk og legger seg derfor så langt til høyre som overhodet mulig, men å gi andre personlig frihet til å velge hvordan de vil leve sine liv er de ikke like gode til. Hvis noen går på tvers av de vedtatte reglene er det lett å ty til baksnakking og en dømmende og ikke minst bedrevitende holdning. Dette kan nok gjøre at enkelte føler seg utstøtt og "små" i "De Helliges Forsamling", det er der de går hvis de føler at de vil bli minnet på sine feil og fall. Hvis de vil bli bygd opp og oppmuntrert går de helt andre steder. Dette er synd, både i en teologisk og mer dagligdags betydning av ordet. Vi er ikke satt til å dømme, det er Guds oppgave og bare hans. Ved å dømme andre mennesker setter vi oss i realiteten i Guds sted, noe som er alvorlige greier...

Derimot er vi kalt til å rettlede hverandre i kjærlighet. Dette med kjærligheten er viktig her, dersom den ikke er til stede er det uhyre lett å gå fra rettledning til direkte fordømmelse. Dersom en ikke er sikker på at en er i stand til å unngå det bør en kanskje spørre seg selv om en bør overlate til noen andre å drive rettledning. Det er vel også en slags nådegave som ikke er blitt alle til del, det er noe som krever en god del fintfølelse, empati og generell menneskekunnskap.

Jeg kunne sikkert skrevet en tjukk bok om dette, men den hadde nok blitt noe av et makkverk. Med meg som forfatter hadde det vel også grenset til hykleri, siden jeg vel ikke alltid kvalifiserer til helgenstatus selv heller, for å si det forsiktig. Jeg får bare avslutte denne korte og uoversiktlige (og sikkert ubalanserte) posten med å påpeke at den ikke er ment som en kritikk av amerikanske Erwin McManus. Han hørte jeg om for første gang denne uka, så jeg vet ikke så mye om hva han egentlig står for. Jeg ble bare litt inspirert av å lese intervjuet med ham og skulle gjerne satt meg mer inn i hva han står for. Vi får se om tiden strekker til.