Denne plata er helt ubeskrivelig bra. Jeg hørte på den her en dag etter en stunds fravær, og oppdaget den på en måte på nytt. Energien, samspillet, de tunge og atmosfæriske synthene, Alex Lifesons gitarspill, Neal Pearts pessimistiske dommedagstekster... Det er en sterk opplevlese å høre på denne plata. Det er noe passende med at den kom i Orwell-året 1984, med tekster om undertrykkelse, død og undergang.
Jeg liker mange av platene til Rush, men dette er min absolutte favoritt. Den er totalt gjennomført og jevnt over bra. Alle vil nok ikke være enige i dette, bl.a. fordi den er så synthbasert. Enkelte vil muligens innvende at Alex Lifesons gitar ikke kommer godt nok fram, men det mener jeg den gjør. Han viser en sterk side ved sitt enorme talent på denne plata, med rytmisk og fengende spill og et bemerkelsesverdig arsenal av lyder og effekter. Jeg tror knapt noen spilte bedre gitar i 1984 enn Alex Lifeson, kanskje med unntak av The Edge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar