Ny bass! (Igjen...)

Mitt forhold til denne bassen ble intenst, men kortvarig. Som den musikkhalliken jeg er har jeg nå sendt den til Bryne (jeg tok den rettere sagt med på toget) sammen med noen hundrelapper. I bytte fikk jeg den mørke skjønnheten på bildet. Det er en Jackson fra 1996. Litt mer tyngde og erfaring med andre ord. Det bør også nevnes at dette byttet innebærer at jeg går fra aktive til passive pickups. En kan sikkert si mye om det, men jeg slipper i alle fall å bytte batteri...

Opprop

Jeg vil være så sprø og freidig og fundamentalistisk at jeg oppfordrer alle til å skrive under på dette oppropet. Ja til livet, nei til bortsortering av "uønskede" mennesker!

Ny musikk i min bolig

Jeg har i det siste hatt gleden av å kjøpe meg en del ny musikk. Her er de platene jeg har kjøpt de siste ukene. For mojjo skyld har jeg satt prisen jeg betalte i parantes.

Neal Morse: ? (159)
Kurt Nilsen: Push push (99)
Opeth: Damnation (49)
Opeth: Deliverance (49)
Satyricon: Rebel Extravaganza (49)
Who: Who's next (49)

Som dere ser er det salg både på Platekompaniet og Free Record Shop for tida.

Alle av disse platene har vist seg som gode kjøp, men hvis det er en jeg skal trekke fram spesielt må det bli Damnation med svenske Opeth. Det er en plate som faktisk på en og samme tid er dyster og fengende, noe som må sies å være en uvanlig kombinasjon.

A trip to Hell

Lørdagens konsert med Thom Hell på Cementen ble en hyggelig opplevelse, til tross for at jeg ikke hadde hørt noe som helst av denne fyren før. Alene på scenen med gitar og piano og sjarmerende keitete humor leverte han en rekke fine poptrudelutter som gav meg lyst til å sjekke ut hans nyeste kritikerroste plate. Jeg får komme tilbake med mer når det er gjort.

Falne engler

For de av dere som ikke har tenkt dere på konsert med Thom Hell på Cementen i morgen kan jeg anbefale denne filmen. Det er den fjerde filmatiseringen av Gunnar Staalesens helt, og muligens den beste i serien så langt. Boka med samme navn er jo også et høydepunkt i romanserien, selv om den er nokså ubehagelig der den viser lite hyggelige sider ved den mennesklige grusomhet. Perversiteter, løgner og hevn står i sentrum. Så også i filmen, som ikke viker bort fra å vise dette, uten å direkte fråtse i ekle bilder.

Disse filmene har funnet sin form nå, ikke minst på grunn av samspillet mellom Trond Espen Seim som Varg Veum og Bjørn Floberg som poilitibetjent Hamre. Spesielt sistnevnte er et syn der han subber rundt i Derrick-frakk og avleverer kyniske betraktninger på sin sedvanlig snøvlende måte.

ADVARSEL: Djevelen kommer til Karmøy!

Han kommer rett nok ikke i egen høye person, men derimot forkledd som den nokså lave gamlingen Ronny James Dio. Da er det godt å lese at noen sier fra. Slike folk vil gamle Norge ha, men i det nye Norge har de vel ikke all verdens plass.

Når jeg nå er ferdig med å håne de lettere paranoide frivennene fra Kopervik må jeg jo si at det er uheldig at dette arrangementet kommer på samme dag som Sommergospel. Det finnes nok faktisk de som ville likt å få med seg begge deler.

Overjordisk bra

Denne plata er helt ubeskrivelig bra. Jeg hørte på den her en dag etter en stunds fravær, og oppdaget den på en måte på nytt. Energien, samspillet, de tunge og atmosfæriske synthene, Alex Lifesons gitarspill, Neal Pearts pessimistiske dommedagstekster... Det er en sterk opplevlese å høre på denne plata. Det er noe passende med at den kom i Orwell-året 1984, med tekster om undertrykkelse, død og undergang.

Jeg liker mange av platene til Rush, men dette er min absolutte favoritt. Den er totalt gjennomført og jevnt over bra. Alle vil nok ikke være enige i dette, bl.a. fordi den er så synthbasert. Enkelte vil muligens innvende at Alex Lifesons gitar ikke kommer godt nok fram, men det mener jeg den gjør. Han viser en sterk side ved sitt enorme talent på denne plata, med rytmisk og fengende spill og et bemerkelsesverdig arsenal av lyder og effekter. Jeg tror knapt noen spilte bedre gitar i 1984 enn Alex Lifeson, kanskje med unntak av The Edge.

Toalettskriblerier

Sitat fra herretoalett på UiS:

Jævla sjitne homsesgule

Alt tyder med andre ord på at vi fortsatt leverer gode kandidater til toppstillinger i oljeselskapene.

Pondus

Jeg har vært en trofast leser av Pondus helt siden serien gikk som populær biserie i Ernie litt over midten av 90-tallet, og har selvsagt kjøpt bladet siden første nummeret kom litt etter årtusenskiftet. I forgårs kunne jeg kjøpe nummer 100. Det er med undring og beundring jeg kan fortelle at serien er minst like bra nå som for fem eller ti år siden. Frode Øverli har vært flink til å hele tiden introdusere nye bifigurer og spinne handling rundt dem, og på den måten holder serien seg "fresh". Mine favoritter her er Jokkes tyske stefar Günter, metallantihelten Zlatan og de gade bussjåførene Hugo og Ivar. Øverli klarer også stadig å finne nye poenger til hovedfigurene Pondus og Jokke, så det er ingenting som tyder på at jeg ikke om noen år kan skrive hyllende ord om Pondusblad nummer 200.