Jeg sitter nå i resepsjonen på hotellet (Thon Hotel Astoria)og skriver noen ord. Jeg har i kveld vært på Filadelfia for første gang på et par år. Alltid like hyggelig å være der. Glimrende musikere og sangere og fin tale av Andreas Wold Hegertun. Det som likevel talte mest til meg var noe Egil Svartdahl (han fra TV2...) sa i slutten av møtet. Han snakket om det å være født på ny og nevnte sin egen ungdomstid. Da gikk hans kristne tro mest ut på det å oppfylle andres forventninger. Han kommer som meg fra et miljø der kristendommen "tyter ut av øra" som han sa.
Jeg har ikke så lett for å tro som før. Fra omtrent før jeg var født til slutten av videregående var jeg sannsynligvis irriterende skråsikker. Fra min studietid i Oslo fram til for ikke så lenge siden var jeg mer balansert, men fortsatt relativt sikker. Jeg tror fortsatt. Jeg gjør faktisk det. Men jeg befinner meg i en slags tilstand der det å tro er tyngre enn det har vært før. Jeg føler rett og slett ikke den samme gleden som jeg gjorde før. Mange av de jeg ferdes med virker veldig skråsikre. Jeg misunner dem ikke. I skråsikkerheten ligger det alltid en viss mulighet for nedlatenhet i forhold til de som ikke tror det samme. Men jeg skulle gjerne hatt litt lettere for å "hvile i Jesus" som det så fint heter. Slik det er nå blir jeg ofte stressa bare av å tenke på slikt. Og bønn? Vet ikke om jeg kan det der lenger. Det burde jo være enklere enn å snakke med min nærmeste familie, men ofte føles det å be for meg helt unaturlig, omtrent som å gå og snakke med meg selv på den måten gale folk gjør.
Jeg vil tro. Jeg vil være et Guds barn. Jeg digger Jesus og vil ikke gi slipp på ham. Kanskje det er nok? Eller er dette bare teori for meg? Hvor mye må jeg føle? Jeg kommer ikke fra en sammenheng der det legges vekt på å "føle" så veldig hele tiden, men når det å si "jeg tror" bare er blitt et teoretisk standpunkt kan det vel knapt kalles kristen tro lenger. Dessuten er det å si "jeg tror" skåret så dypt inn i ryggmargen på meg at jeg tviler på om jeg noen gang vil bli i stand til å si noe annet uansett hva jeg egentlig måtte føle. Det å mer eller mindre være oppvokst på et bedehus har ikke bare gode sider, selv om jeg helt klart vil si at fordelene er mye større enn ulempene.
Jeg får si faren som bad Jesus helbrede hans sønn: "Jeg tror, hjelp min vantro". Akkurat nå er det vel det verset i Bibelen som taler mest til meg (selv om jeg akkurat nå ikke kommer på hvor det står). Jesus helbredet hans sønn. Da må han vel også kunne gi meg gleden i troen tilbake. Skråsikkerheten kan han beholde.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
11 kommentarer:
Good grief, trodde jeg hadde svippet innom feil blog, altså min egen...
Kanskje vi skal starte en menighet for... sånne som oss.
Takk for personlige post. Godt når nogen skrive fra hjerta.
I mitt liv kjenne eg på noge av det sama. Det e ikkje lika lett å vara naive lenger. Ein ser stadigt fleire ting så kanskje kan vippa ein av pinnen i kvardagen (lenge leve media, forresten...). Men truå mi har likavel aldri vore så levande - så ærlige - så egna te å setta spor. Altså har skråsikkerheten blitt bytta ut med et ærligt hjerta kor eg innrømme for meg sjøl at eg har mine mangler og kan aldri fylla den plassen i mitt eget liv som Jesus ska fylla. For min del e det så gir truå liv å dela liv med andre mennesker (det så me gjere nå). Det får meg te å sjå at Gud bruke meg for å hjelpa andre og ikkje minst bruke andre for å hjelpa meg. Det å oppmuntra kvarandre med goe nyheter i truslivet e for meg ein kjempehjelp. For å gjera ting innvikla, kan me jo alltids bortforklara alt så kan minna om bønnesvar, men uansett munna det ut i et ord - ein eller aen 'kjærlighet'. Og kjærligheten må jo komma fra ein plass. Te tider kan eg bli litt fed-up enkelte 'Jesus elske deg'-setningar, men samtidigt e det ingenting så gripe meg så møkje så det så skjer når eg putte mitt eget navn inn i Joh. 3:16 eller Rom. 8:1. Det å bli elska e det et menneske trenge mest. Og eg har erfart at eg har et behov for å tru på noge så e Annerledes-noge så holde. Ka gleden angår, kan den lett utebli når eg te tider e ganske så navlebeskuande og tenke "Ka kan vel eg gjera?". Gleden komme derimot når eg tar Guds ord om min eksistens betydning på alvor, og aller mest når eg ser at Gud har plassert meg her på jorde med ein hensikt-for at eg ska få konna ta del i Guds kjærlighet og få vara 'Gud med hud' for mine venner og folk eg treffe. Og alt blir snudd på håve når eg sette Guds kapabilitet før min 'Eg må ta meg sjøl i nakken'-mentalitet. Me ska få be Gud om forandring i livene våre. Og det vil eg vara med å be om, John David, om at Gud ska gi deg ei trusglede. Gud velsigne deg rikeligt.
kR
Va dette historiens lengste innlegg, forresten....??
Aaaah, den beste posten jeg har lest av deg noensinne, David
Jeg ble så glad as !!
KLEM til deg
Kjente det virkelig nå,
en stooor klem til deg
En klisje-sak :
en grunnfestet tro, det er en tro som bare er der !!
Ikke større, ikke "åndeligere", men hallao !!
En avslappet tro, som er der
Ikke alltid like "sterk og dynamisk"; men ikke borte heller,
selvom vi av og til må lete hardt for å finne et ørlite fnugg av den !
Men troen er der !
Ikke la tanker, dårlig samvittighet eller fordømmelse ta rotta på deg
Ikke la tanker, dårlig samvittighet eller fordømmelse ta rotta på deg
Klem fra meg, Rach
Funky: Jeg følte nesten jeg kopierte deg når jeg skrev denne... En dårligere kopi rett nok, men likevel. En ærlig kopi i alle fall. Men en menighet for sånne som oss? Jeg ser for meg forkynnelsen der: "Hva tror vi på? Tror vi egentlig? Vi er jo alle så slitne og frustrerte! Nei, la oss ta en øl i stedet for å sitte her og deppe." Hehe, tror nok det hadde blitt rimelig corny greier.
Kjell Rune: Det var det lengste innlegget ja! Godt å lese om din begeistring, men jeg tror nok du og jeg ikke er helt på samme nivå rent åndelig akkurat nå. Dette betyr selvsagt ikke at du ikke har rett i det du skriver. Jeg må kanskje bare gi Jesus litt tid til å la meg gjenoppdage sannheten i det.
Rachel: Det er ikke fordømmelse eller dårlig samvittighet som "tar rotta" på meg, i alle fall ikke i utgangspunktet. Kanskje i litt større grad mine egne tanker. Jeg begynner vel av og til å lure på om min egen tro er så grunnfestet som jeg alltid har ment. Men jeg føler det bedre i dag, hjalp faktisk å skrive denne dritten. Få det ut liksom. Men det har jo du oppdaga fior lengst...
Honesty is the shit. Jeg drømmer om den dagen noen kommer fram på et møte for å dele sitt vitnesbyrd og sier "jeg synes rett og slett Gud har svikta meg, jeg har det dritkjipt akkurat nå og vet ikke om han fins engang". En slik menighet ville jeg følt meg hjemme i.
grunnfestet er ikke noe merker så KOLLOSALT
men det er bare der
stille
vanvittig stille, faktisk
nesten usynlig
men det trenger ikke være så MYE tro
bare litt
den lille vi har
den holder
som familien
ikke alltid man MERKER den,
eller ser den
men den er bare der
som en eller annen "trygghet" baki skallen
Rachel
Ser kje heilt hensikten i å måla ulike "åndelige nivåer" eller at me mennesker ska samenligna oss med kvarandre. Det e nettopp det så e poenget: når ein syns det e tungt sjøl, e då ein av våre brødre og systre kan støtta oss og holda oss oppe. Å tru e ein enkel tillit te at Gud kan gripa inn i livene våras - hørrte eg ein vise mann så sa ein gong. Lykke te med dine heilt normale highs and lows...
"din troooo" har frelst deg, sa Jesus ofte
Hva mente Han med det ?
Det var en pitteliten mengde tro Han plantet inn i oss
Ikke noe store greier, men en liten tro på størrelse med et sennepsfrø, as !!
Og akkurat DEN troen kan flytte fjell, og det er DEN troen vi har
Den troen du har. David !
Der du sitter og er redd over det du kjenner skjer, redsel for i miste troen, eller hva du tenker på
DEN TROEN HOLDER !!
Du TRENGER ikke mer tro, og får heller ikke MER tro !!
Jeg har ofte tenkt at "wow... da har ennå mindre tro jeg da, siden jeg har ikke flyttet noen fjell i det siste, lissom
men dette er heeelt feil
det er denne troen vi har fått, for fillern !!
denne lille troen, som ibandt til og med kan TVILE om finnes
Vi kan overhode ikke få "mer tro" så lenge vi bor på jorda, siden Gud ikke kan gi "mer tro" i mengde
det er ikke sik at noen får to, mens andre fem kopper tro
nei, troen er lik, som er sennepskorn
Pitteliten for oss alle
MEN "din tro har frelst deg" betyr at den lille troen vi fikk, idet vi sa Ja til Jesus,
og tok imot gaven med tro,
den troen er den som vi skal innse ikke kommer i STØRRE former !!
Det er denne troen vi skal "bruke"
Så er vi mennesker i kamp mot vår frimodighet,
og VÅGE tro at "dette er fra Gud "Osv
SÅNN TROR JEG DET ER !!
Har gått opp for meg det siste døgnet dette,
og jeg har allerede måttet dele det med 5-6 stk
Vår kamp, er å "gjenkjenne" Gud,
og se åssen Han kommuniserer med oss,
og gjenkjenne, og våge gå.
typ_ "dette har jeg opplevd før, og den gangen stemte det.
Jeg opplever det likt denne gangen, så vil det stemme denne gangen også, da" !!
MÅTTE bare dele det
Din tro er NOK !!
For evigheten
For Jesus
For Livet du skal leve på jorda
Vi trenger ikke be om mer tro as, for det vil vi ikke få
MEN vi vil se tilabake på de gangene vi "vågde gå på troen",
og da bli mer frimodig !
På den måten ØKES en tro, i frimodighet, og HVA GUD KAN GJØRE
VED at vi har sett at det stemte i tidligere erfaringer !!
Og SIKKERHETEN i at den lille troen vi har, HOLDER !!
Og det er den som vokser
Dype tanker,langt inlegg, men skit i !!
Ha det kult i tigerstaden videre !!
klem.
Troen ER ikke sennepsfrøet, men snarere AT den lille ubetydelige mikroskopiske prikken vokser helt av seg selv fordi Gud har mekket det slik. Det er vekstpotensialet som er det ubegripelige mirakelet, og ikke at at frøet er plantet i oss. Vi er den skitne jorden i krukka, og det er heldigvis ikke vi som styrer veksten og gir liv til frøet. Jordens oppgave er primært å huse planten og å holde på vannet.
Jeg hadde en gang en pose sennepsfrø og vet derfor at troen ikke større en flass, og flass er hverken tungt å bære eller noe å vise frem i konkurransen om å prestere.
Tro er egentlig at man gir fan og tenker; "det går sikkert bra". Og det gjør det jo alltid, om ikke annet til neste år, fordi Gud er god. Det tar som regel litt tid før man kan sitte i skyggen av sennepsfrøet og lese bibelen eller en annen god bok, men hvorfor ha det travelt?
Yeah!
dette må jeg snakke mer med deg om, buzzer
jeg "så det" natt til i går, skjønner du
Men har noen Biter igjen før jeg helt har catcha det
R
Sånne poster liker jeg å lese. Ærlig skrevet. Vi ikke å ta oss sammen og tro så mye vi makter og greier i vår egen kraft. Nei, som du sier, så er troen der, som en del av oss. På tross av alt. Skråsikkerhet virker skremmende på mange tror jeg. Den som tror at en har skjønt alt, har vel ikke skjønt særlig mye egentlig.
Legg inn en kommentar