I løpet av høstsemesteret i fjor tok jeg faget Informasjons- og kulturøkonomi på Høgskolen i Oslo og Akershus. Jeg oppnådde beste karakter, først og fremst pga. semesteroppgaven jeg skrev. Den handler om Åpen publisering, eller Open Access som det fortsatt oftere kalles. Jeg kan ikke garantere at alt som står i oppgaven stemmer 100 %, men siden den fikk toppkarakteren A tar jeg likevel sjansen på å gjøre den offentlig.
Les oppgaven min her.
tirsdag, januar 15, 2013
tirsdag, februar 21, 2012
To fine låter om narkotika
For de som måtte tro noe annet: Jeg er fortsatt i live. Det kan blant annet skyldes at jeg holder meg langt borte fra alle narkotiske stoffer, utenom på stereoanlegget. I likhet med de fleste andre som liker musikk har jeg nok en og annen plate og låt i samlingen som er laget med narkotika som inspirasjonskilde, i en eller annen form. Her er to av de beste:
Ingen over, ingen ved siden. Lalla Carlsen pikante hyllest til kokain overtrumfer alt.
Rush er og blir et av mine absolutte favorittband. Det er ikke vanskelig å forstå hva denne glimrende låten handler om, men hvis du skulle ha tungt for det: Legg merke til Alex Lifesons illustrerende bevegelse litt over et minutt ut i videoen.
Hvis noen skulle tilby deg noe av det de synger om i disse låtene: JUST SAY NO!
Ingen over, ingen ved siden. Lalla Carlsen pikante hyllest til kokain overtrumfer alt.
Rush er og blir et av mine absolutte favorittband. Det er ikke vanskelig å forstå hva denne glimrende låten handler om, men hvis du skulle ha tungt for det: Legg merke til Alex Lifesons illustrerende bevegelse litt over et minutt ut i videoen.
Hvis noen skulle tilby deg noe av det de synger om i disse låtene: JUST SAY NO!
lørdag, september 03, 2011
Nye norske filmer jeg har sett
Som jeg avslørte i mitt forrige innlegg (skrevet litt før sist uke) har jeg en spesiell forkjærliget/fetisj for norske filmer. Av den grunn finner du meg ofte i kinosalen når en norsk film har premiere. Siden 2011 er et rekordår når det gjelder premierer på norske filmer er det nok å ta av for syke mennesker som meg. Egentlig litt for mye: Det burde være en begivenhet med premiere på en norsk film, men så mange nye som det er dette året går noen av dem forbi ganske så ubemerket. Hvor mange fikk f.eks. med seg Fjellet? Ikke jeg heller.
En film jeg fikk med meg, men som jeg godt kunne blitt spart for, er Bambieffekten. Dette er "back to old times" for norsk film: Langtekkelig (selv om det er en ganske kort film), tungsindig og lite spenstig. Riktig nok skal det godt gjøres å lage en direkte underholdende film om selvmord, men dette var for meg en traurig opplevelse. Kristoffer Joner surrer rundt i en birolle, slik han ofte gjør.
Få meg på, for faen! Tittelen på denne filmen er et utrop, og det er selve filmen også! Masse god humor fra Skoddeheimen, et bra sted å flytte fra snarest mulig. De unge og uerfarne skuespillerne gjør stort sett en god jobb, og her er det kule onelinere i fleng. ("Du poke ikkje pikken te kem så helst") Å si at denne filmen er "ein klassikar" er kanskje å dra det langt, men den har stort kultfilmpotensiale!
En klassiker er derimot Oslo 31. august. Joachim Trier fortsetter å lage filmer for den intellektuelle middelklassen, med populærkulturelle og høykulturelle referanser i fleng. Det siteres Proust og vises utdrag fra en av Arild Christos kortfilmer som om det skulle være den mest naturlige ting, og for de som står bak denne filmen er det nok akkurat det det er. Jeg vet ikke om denne filmen vil bli så godt mottatt på Karmøy kino, men for kjernepublikummet vil den treffe 110 %. Selv ble jeg ganske slått ut av denne filmen, ikke minst av Anders Danielsen Lies intense skuespill. Hans Olav Brenner overrasket meg også positivt, selv om han knapt er noen skuespiller. Til tross for dette er den lange dialogscenen mellom disse to utrolig sterk.
Dette er en ganske alvorlig og dialogdreven film, med lite egentlig direkte handling. Likevel er den ikke uten humor, selv om den humoren som er der nok også er rettet inn mot de studerte klasser...
Personlig synes jeg Triers bejublede debutfilm "Reprise" er litt oppskrytt, men "Oslo 31. august" lever opp til all den overstrømmende forhåndskritikken.
En film jeg fikk med meg, men som jeg godt kunne blitt spart for, er Bambieffekten. Dette er "back to old times" for norsk film: Langtekkelig (selv om det er en ganske kort film), tungsindig og lite spenstig. Riktig nok skal det godt gjøres å lage en direkte underholdende film om selvmord, men dette var for meg en traurig opplevelse. Kristoffer Joner surrer rundt i en birolle, slik han ofte gjør.
Få meg på, for faen! Tittelen på denne filmen er et utrop, og det er selve filmen også! Masse god humor fra Skoddeheimen, et bra sted å flytte fra snarest mulig. De unge og uerfarne skuespillerne gjør stort sett en god jobb, og her er det kule onelinere i fleng. ("Du poke ikkje pikken te kem så helst") Å si at denne filmen er "ein klassikar" er kanskje å dra det langt, men den har stort kultfilmpotensiale!
En klassiker er derimot Oslo 31. august. Joachim Trier fortsetter å lage filmer for den intellektuelle middelklassen, med populærkulturelle og høykulturelle referanser i fleng. Det siteres Proust og vises utdrag fra en av Arild Christos kortfilmer som om det skulle være den mest naturlige ting, og for de som står bak denne filmen er det nok akkurat det det er. Jeg vet ikke om denne filmen vil bli så godt mottatt på Karmøy kino, men for kjernepublikummet vil den treffe 110 %. Selv ble jeg ganske slått ut av denne filmen, ikke minst av Anders Danielsen Lies intense skuespill. Hans Olav Brenner overrasket meg også positivt, selv om han knapt er noen skuespiller. Til tross for dette er den lange dialogscenen mellom disse to utrolig sterk.
Dette er en ganske alvorlig og dialogdreven film, med lite egentlig direkte handling. Likevel er den ikke uten humor, selv om den humoren som er der nok også er rettet inn mot de studerte klasser...
Personlig synes jeg Triers bejublede debutfilm "Reprise" er litt oppskrytt, men "Oslo 31. august" lever opp til all den overstrømmende forhåndskritikken.
lørdag, januar 29, 2011
Pensumfilmer som har gjort inntrykk
I går avsluttet jeg mitt fjernstudium i Norsk filmhistorie med muntlig eksamen per telefon, og jeg la på med beste karakter. Det er selvsagt fine ting. Fine ting er det også at opp til flere av de 31 pensumfilmene sitter igjen som gode filmopplevelser, filmopplevelser jeg kanskje aldri ville fått uten å gjennomgå dette studiet. For å gjøre det lettere for andre å få med seg noen norske filmperler gjenoppliver jeg nok en gang denne skinndøde bloggen. I respekt for de gamle lister jeg opp favorittene i omvendt kronologisk rekkefølge:
To levende og en død (1937)
En av Tancred Ibsens gullalderfilmer, bygd på Sigurd Christiansens roman med samme navn. Dette er en film som i kriminalfilmens form tar opp store spørsmål: Hva er mot, og hva er feighet? Du kan se den hos Filmarkivet.
Den hemmelighetsfulle leiligheten (1948)
Enda en film fra mester-regissør Tancred Ibsen, denne gangen i ganske så modernistisk stil. En tørr byråkrat flytter inn i en ny leilighet, og begynner etter hvert å etterligne den tidligere eierens vaner. Han gifter seg også med hans elskerinne, og opphører på mange måter å selv eksistere. Dette er egentlig et slags psykologisk drama, med en tidsriktig fascinasjon for Freuds teorier. En uvanlig og spennende film, med en svært god Ola Isene i rollen som tørr byråkrat. Denne kan du også se hos Filmarkivet.
Gategutter (1948)
Arne Skouens debutfilm, bygd på hans egen roman. En fin skildring av samholdet i en guttegjeng i Oslos gater på 20-tallet. Se den hos Filmarkivet.
Døden er et kjærtegn (1949)
Småsnuskete thriller om erotisk besettelse, vold og utroskap fra Edith Carlmar, Norges første kvinnelige regissør. En svært vellaget og spennende film noir, som du selvsagt kan se hos Filmarkivet.
Ni liv (1957)
En av de store norske filmklassikerne. Det er ytterst fortjent, og den holder seg like godt i dag. Spennende handling og gode skuespillere har mye av æren for det, Jack Fjelstads tolkning av hovedrollen er trolig noe av det beste i norsk film noen sinne. Det bør nevnes at jeg valgte denne filmen som tema for min hjemmeeksamen. Denne kan du faktisk ikke se hos Filmarkivet, det er vel en unnlatelsessynd?
Orions belte (1985)
Er det laget noen tøffere norsk film enn denne? Har noen norsk skuespiller sett barskere ut enn Helge Jordal i denne filmen? Har det blitt laget bedre norsk filmmusikk enn Bøhren og Åseruds Svalbard-tema? Denne har heldigvis ikke Filmarkivet oversett.
X (1986)
En litt glemt moderne klassiker dette, kanskje pga. sitt noe kontroversielle innhold og undergrunnspreg. Jeg tviler på at noen norsk film har sett bedre ut enn denne, det er gjort en glimrende jobb med å få Oslo til å se ut som en mellomting av trist østeuropeisk stil og evig kunstprosjekt. Jørn Christensen, kjent norsk rocker, gjør her sin eneste filmrolle, noe som helt klart er et tap for norsk film. Se den gjerne hos Filmarkivet, men vær klar over at jeg tar sterk avstand fra at voksne menn innleder forhold til 13 år gamle jenter.
Hawaii, Oslo (2004)
Denne er såpass ny at jeg så den på kino når den kom, og jeg liker den. Flere gode historier flettes sammen, og Jan Henrik Røise bærer filmen godt med en fin tolkning av den noe nervøse Leo. Se den hos Filmarkivet.
To levende og en død (1937)
En av Tancred Ibsens gullalderfilmer, bygd på Sigurd Christiansens roman med samme navn. Dette er en film som i kriminalfilmens form tar opp store spørsmål: Hva er mot, og hva er feighet? Du kan se den hos Filmarkivet.
Den hemmelighetsfulle leiligheten (1948)
Enda en film fra mester-regissør Tancred Ibsen, denne gangen i ganske så modernistisk stil. En tørr byråkrat flytter inn i en ny leilighet, og begynner etter hvert å etterligne den tidligere eierens vaner. Han gifter seg også med hans elskerinne, og opphører på mange måter å selv eksistere. Dette er egentlig et slags psykologisk drama, med en tidsriktig fascinasjon for Freuds teorier. En uvanlig og spennende film, med en svært god Ola Isene i rollen som tørr byråkrat. Denne kan du også se hos Filmarkivet.
Gategutter (1948)
Arne Skouens debutfilm, bygd på hans egen roman. En fin skildring av samholdet i en guttegjeng i Oslos gater på 20-tallet. Se den hos Filmarkivet.
Døden er et kjærtegn (1949)
Småsnuskete thriller om erotisk besettelse, vold og utroskap fra Edith Carlmar, Norges første kvinnelige regissør. En svært vellaget og spennende film noir, som du selvsagt kan se hos Filmarkivet.
Ni liv (1957)
En av de store norske filmklassikerne. Det er ytterst fortjent, og den holder seg like godt i dag. Spennende handling og gode skuespillere har mye av æren for det, Jack Fjelstads tolkning av hovedrollen er trolig noe av det beste i norsk film noen sinne. Det bør nevnes at jeg valgte denne filmen som tema for min hjemmeeksamen. Denne kan du faktisk ikke se hos Filmarkivet, det er vel en unnlatelsessynd?
Orions belte (1985)
Er det laget noen tøffere norsk film enn denne? Har noen norsk skuespiller sett barskere ut enn Helge Jordal i denne filmen? Har det blitt laget bedre norsk filmmusikk enn Bøhren og Åseruds Svalbard-tema? Denne har heldigvis ikke Filmarkivet oversett.
X (1986)
En litt glemt moderne klassiker dette, kanskje pga. sitt noe kontroversielle innhold og undergrunnspreg. Jeg tviler på at noen norsk film har sett bedre ut enn denne, det er gjort en glimrende jobb med å få Oslo til å se ut som en mellomting av trist østeuropeisk stil og evig kunstprosjekt. Jørn Christensen, kjent norsk rocker, gjør her sin eneste filmrolle, noe som helt klart er et tap for norsk film. Se den gjerne hos Filmarkivet, men vær klar over at jeg tar sterk avstand fra at voksne menn innleder forhold til 13 år gamle jenter.
Hawaii, Oslo (2004)
Denne er såpass ny at jeg så den på kino når den kom, og jeg liker den. Flere gode historier flettes sammen, og Jan Henrik Røise bærer filmen godt med en fin tolkning av den noe nervøse Leo. Se den hos Filmarkivet.
tirsdag, september 14, 2010
Han kom til Maria
Hva var det som skulle til for å få meg til å vekke denne bloggen til live? Denne teksten fra Erling Rimehaug:
Det er stille i kapellet. Mine rop etter Gud forstyrrer ikke stillheten. De er tause. Det er bare jeg som vet om dem.
Jeg roper, selv om jeg er overbevist om at Gud ikke hører. Jeg vet at han ikke vil komme til meg. Jeg er satt utenfor. Han er ikke for meg. Likevedl presser ropene seg fram. Lengselen roper, på tvers av alt håp.
Like bortenfor meg kneler Maria. Jeg vet ingenting om henne, annet enn navnet. Og at hun er en av dem som gjerne sitter igjen i kapellet når det er taus andakt. Jeg ser på den spinkle skikkelsen i halvmørket, og plutselig fornemmer jeg Jesus. Han står foran Maria, han legger hendene på ryggen hennes i en slags omfavnelse.
Jeg ser at hun merker hans nærvær. Holdningen hennes forandrer seg, jeg kan se at hun fylles med glede og trygghet.
Det er så godt å se. Jesus har ikke forlatt oss. Det gjør ingenting at han ikke kommer til meg. Dette er ikke en stund for misunnelse. Det er nok å vite at han er hos Maria.
Det er fortsatt stille. Ropene mine er like tause. Men de slynges ikke lenger ut i total tomhet. Jesus er tross alt ikke så langt borte som jeg trodde. Han kom til Maria. Det gir håp. Selv om jeg ikke tør å tro at han vil komme til meg nå, så vet jeg at han kan komme. En dag kan det skje.
(Rimehaug, Erling: Når Gud blir borte, Genesis forlag, 2000)
Det er stille i kapellet. Mine rop etter Gud forstyrrer ikke stillheten. De er tause. Det er bare jeg som vet om dem.
Jeg roper, selv om jeg er overbevist om at Gud ikke hører. Jeg vet at han ikke vil komme til meg. Jeg er satt utenfor. Han er ikke for meg. Likevedl presser ropene seg fram. Lengselen roper, på tvers av alt håp.
Like bortenfor meg kneler Maria. Jeg vet ingenting om henne, annet enn navnet. Og at hun er en av dem som gjerne sitter igjen i kapellet når det er taus andakt. Jeg ser på den spinkle skikkelsen i halvmørket, og plutselig fornemmer jeg Jesus. Han står foran Maria, han legger hendene på ryggen hennes i en slags omfavnelse.
Jeg ser at hun merker hans nærvær. Holdningen hennes forandrer seg, jeg kan se at hun fylles med glede og trygghet.
Det er så godt å se. Jesus har ikke forlatt oss. Det gjør ingenting at han ikke kommer til meg. Dette er ikke en stund for misunnelse. Det er nok å vite at han er hos Maria.
Det er fortsatt stille. Ropene mine er like tause. Men de slynges ikke lenger ut i total tomhet. Jesus er tross alt ikke så langt borte som jeg trodde. Han kom til Maria. Det gir håp. Selv om jeg ikke tør å tro at han vil komme til meg nå, så vet jeg at han kan komme. En dag kan det skje.
(Rimehaug, Erling: Når Gud blir borte, Genesis forlag, 2000)
lørdag, mai 29, 2010
Større enn ESC!
Akkurat her og nå begynner årets ESC (Melodi Grand Prix) i Oslo, og jeg sit og glor. Musikalsk sett var det nok en større begivenhet forrige fredag, da ...and the Echo Falls spilte sin aller første konsert, på Fredagsliven på Chevy's. Vi spilte fire låter, og fylte med dette vår utmålte halvtime. Undertegnede rocka som best han kunne:
Se flere bilder her.
Ellers synes jeg det norske bidraget til ESC dette året er gudsjammerlig kjedelig. Det sier en del at det morsomste med godgutten Didrik er at han sang "hard" i stedet for "heart" i den norske finalen. Nei, look to Russia! Deres bidrag er så sykt at underholdningsverdien blir skyhøy. Tyskland har også valgt en god taktikk, ved rett og slett å velge en ganske god låt.
Nå skal Didrik synge.
Se flere bilder her.
Ellers synes jeg det norske bidraget til ESC dette året er gudsjammerlig kjedelig. Det sier en del at det morsomste med godgutten Didrik er at han sang "hard" i stedet for "heart" i den norske finalen. Nei, look to Russia! Deres bidrag er så sykt at underholdningsverdien blir skyhøy. Tyskland har også valgt en god taktikk, ved rett og slett å velge en ganske god låt.
Nå skal Didrik synge.
onsdag, mai 26, 2010
Keine Angst, I'm back home
Siden ingen redningsaksjon materialiserte seg måtte jeg ta saken i egne hender og komme meg hjemover med egen hjelp. Det gikk forbausende bra, så nå sitter jeg trygt plassert i sofaen på Sola og nyter siste feriedag.
I går var jeg en god stund i den hyggelige bydelen Camden og besøkte Camden Market. Camden er en bydel som virker til å nesten utelukkende leve av salg av T-skjorter. Det er et utrolig antall boder og små butikker som selger T-skjorter, buttons, billige tekstiler og diverse souvenirer der. Selv har jeg med meg fire nye T-sjorter hjem, hvorav to kjøpt i Camden.
I går var jeg en god stund i den hyggelige bydelen Camden og besøkte Camden Market. Camden er en bydel som virker til å nesten utelukkende leve av salg av T-skjorter. Det er et utrolig antall boder og små butikker som selger T-skjorter, buttons, billige tekstiler og diverse souvenirer der. Selv har jeg med meg fire nye T-sjorter hjem, hvorav to kjøpt i Camden.
mandag, mai 24, 2010
Hjelp, jeg er i utlandet!
I send an SOS to the world: Jeg befinner meg naa langt hjemmefra, i bydelen Bloomsbury i London. Her bor jeg paa Generator Hostel, et ungdommelig sted der det nesten ikke er vann i dusjen, og det vannet som kommer ut er iskaldt. At de har en nattklubb som holder aapent til langt ovre midnatt er selvsagt ogsaa utilgivelig. Kan noen vennligst faa paa seg kloggene og hente meg hjem til Karmoey? Jeg kan da ikke drive paa aa skrive paa denne maaten, de mangler tre bokstaver i alfabetet her.
I paavente av et redningsteam i kjeledress og klogger har jeg fordrevet dagen med aa besoeke London Dungeon. Dette er et sted som i hoyeste grad tilfredsstiller mine makabre tilboeyeligheter: Det er dedikert til en systematisk og moerkt humoristisk gjennomgang av de moerkeste sidene av Londons historie. Vi snakker pest, eksperimentell anatomi og kirurgi, massemordere, offentlige henrettelser og tortur. Jeg anbefaler dette stedet paa det kaldeste, men kanskje ikke for alle.
Ellers har vaert oppe i Tower Bridge og saa vidt innom St. Paul's Cathedral. Imponerende byggverk begge to. Litt imponerede var det ogsaa aa se at puben "The George", som jeg var innom for en Heineken, har vaert i drift siden 1723. Det er mye tradisjoner i London.
Bare se hva jeg finner rett i nabolaget! Det gaar ikke an!
I paavente av et redningsteam i kjeledress og klogger har jeg fordrevet dagen med aa besoeke London Dungeon. Dette er et sted som i hoyeste grad tilfredsstiller mine makabre tilboeyeligheter: Det er dedikert til en systematisk og moerkt humoristisk gjennomgang av de moerkeste sidene av Londons historie. Vi snakker pest, eksperimentell anatomi og kirurgi, massemordere, offentlige henrettelser og tortur. Jeg anbefaler dette stedet paa det kaldeste, men kanskje ikke for alle.
Ellers har vaert oppe i Tower Bridge og saa vidt innom St. Paul's Cathedral. Imponerende byggverk begge to. Litt imponerede var det ogsaa aa se at puben "The George", som jeg var innom for en Heineken, har vaert i drift siden 1723. Det er mye tradisjoner i London.
Bare se hva jeg finner rett i nabolaget! Det gaar ikke an!
søndag, mars 21, 2010
lørdag, mars 13, 2010
Første gig vel overstått
Vi kom ganske greit fra første opptreden under Fredagsliven på Chevy's i går. 100% fornøyd med egen innsats er jeg nok ikke, mulig litt nerver og spenning spilte inn. Likevel fikk vi positive tilbakemeldinger, så jeg håper dette ikke blir siste opptreden. Bilde og (forhåpentligvis) lydopptak kommer.
Settlisten var som følger:
1. Country
2. Halogen for sunshine
3. Sea
4. Miracles
5. Time Machine
6. Masquerade
7. Escape Pod
Settlisten var som følger:
1. Country
2. Halogen for sunshine
3. Sea
4. Miracles
5. Time Machine
6. Masquerade
7. Escape Pod
tirsdag, mars 09, 2010
40 år oppsummert på 30 sekunder
*På 70-tallet var vi engasjerte (Vietnam, AKP-ml, EF osv.)
*Første halvdel av 80-tallet vi hedonistiske (Jappetid)
*Andre halvdel av 80-tallet var vi redde og deprimerte (Arbeidsløshet, bankkrise, AIDS, atomtrussel osv.)
*På 90-tallet var vi ironiske (Lille Lørdag rula!)
*Første tiår av 2000-tallet har vi vært ekshibisjonistiske (Reality-TV, Internett og sosiale medier)
Sånn, da regner jeg med å ha gjort dusinvis av norske historikere og samfunnsvitere arbeidsløse. Jeg tar et lite forbehold om at det kanskje ikke er flere samfunnsvitere igjen etter at Harald Eia er ferdig med hjernevaskingen sin.
*Første halvdel av 80-tallet vi hedonistiske (Jappetid)
*Andre halvdel av 80-tallet var vi redde og deprimerte (Arbeidsløshet, bankkrise, AIDS, atomtrussel osv.)
*På 90-tallet var vi ironiske (Lille Lørdag rula!)
*Første tiår av 2000-tallet har vi vært ekshibisjonistiske (Reality-TV, Internett og sosiale medier)
Sånn, da regner jeg med å ha gjort dusinvis av norske historikere og samfunnsvitere arbeidsløse. Jeg tar et lite forbehold om at det kanskje ikke er flere samfunnsvitere igjen etter at Harald Eia er ferdig med hjernevaskingen sin.
fredag, februar 26, 2010
mandag, januar 04, 2010
Gode filmer og god fotball gir året en god start!
Etter en meget hyggelig nyttårsfeiring i Bergen var det ikke så verst å ha et par nyinnkjøpte DVDer på lager de to første dagene av det nye året.
The Story of Anvil er historien om to bestevenner som aldri gir opp sin drøm, selv om de kanskje burde. Bandet Anvil ble nesten store i 1982, men etter det har det gått heller tregt, og nedturene har vært mange. Det er de også i denne filmen, og en synes oppriktig synd på den emosjonelle fronfiguren "Lips", som fortsatt drømmer like sterkt om å bli stjerne i en alder av 50 år. Det er litt pinlig og litt rørende å se på, og en føler virkelig med disse karene. At det nå endelig ser ut til å å litt mer deres vei gleder mitt kalde hjerte.
Vals med Bashir er, for å bruke et elendig ordspill, en helt annen dans. Her er det den evigvarende krigen i Israel som står i sentrum for handlingen. Filmens regissør Ari Folman er selv hovedperson i denne animasjonsfilmen. Han møter en gammel venn som har mareritt hver natt som en følge av krigshandlinger han deltok i for 25 år siden. Når han begynner å gå inn i dette oppdager Folman at han selv har fortrengt sine egne krigserfaringer så godt at han nesten ikke husker noe av det han var med på. Han begynner å oppsøke gamle venner fra sin tid i den israelske hæren, noe som ikke bare er en hyggelig opplevelse.
Begge disse filmene kan anbefales. Anvil er rørende rock n' roll på film, mens Vals med Bahir er en mye mer stillferdig historie fra et av de mest komplekse og nådeløse konfliktområdene i vår tid.
Ellers gleder jeg meg selvsagt stort over at Leeds slo ut selveste Manchester United fra FA-Cupen i forgårs! Dette var nesten som i gode gamle dager. Leeds har god flyt denne sesongen, og det blir nok Championship til neste år. Da er det bare et lite skritt igjen før de også kan vinne på Old Trafford i seriekamper...
The Story of Anvil er historien om to bestevenner som aldri gir opp sin drøm, selv om de kanskje burde. Bandet Anvil ble nesten store i 1982, men etter det har det gått heller tregt, og nedturene har vært mange. Det er de også i denne filmen, og en synes oppriktig synd på den emosjonelle fronfiguren "Lips", som fortsatt drømmer like sterkt om å bli stjerne i en alder av 50 år. Det er litt pinlig og litt rørende å se på, og en føler virkelig med disse karene. At det nå endelig ser ut til å å litt mer deres vei gleder mitt kalde hjerte.
Vals med Bashir er, for å bruke et elendig ordspill, en helt annen dans. Her er det den evigvarende krigen i Israel som står i sentrum for handlingen. Filmens regissør Ari Folman er selv hovedperson i denne animasjonsfilmen. Han møter en gammel venn som har mareritt hver natt som en følge av krigshandlinger han deltok i for 25 år siden. Når han begynner å gå inn i dette oppdager Folman at han selv har fortrengt sine egne krigserfaringer så godt at han nesten ikke husker noe av det han var med på. Han begynner å oppsøke gamle venner fra sin tid i den israelske hæren, noe som ikke bare er en hyggelig opplevelse.
Begge disse filmene kan anbefales. Anvil er rørende rock n' roll på film, mens Vals med Bahir er en mye mer stillferdig historie fra et av de mest komplekse og nådeløse konfliktområdene i vår tid.
Ellers gleder jeg meg selvsagt stort over at Leeds slo ut selveste Manchester United fra FA-Cupen i forgårs! Dette var nesten som i gode gamle dager. Leeds har god flyt denne sesongen, og det blir nok Championship til neste år. Da er det bare et lite skritt igjen før de også kan vinne på Old Trafford i seriekamper...
søndag, desember 20, 2009
Nesten litt zånn julestemning liksom
Jeg er sikker på at de som må grave fram bilene sine også er enige i at dette er vakkert.
lørdag, desember 19, 2009
Jul og zånn
Først bryter jeg gråtende sammen og kommer med en bekjennelse: Jeg liker ikke snø. Den er fin å se på, men ellers totalt unyttig, kald og våt og ekkel.
En ting jeg derimot liker er juleplata til Garness. Du kan gjøre mange verre ting enn å kjøpe denne plata nå i førjulstida, for eksempel kjøpe en av de hundrevis av åleglatte juleplatene en del andre artister kæsjer inn penger på. Søppel!
Det bringer meg videre til et par bilder jeg tok på Skagenkaien i Stavanger for et par uker siden. Stavanger er byen der ingenting kan bli for glorete eller amerikanisert. Traileren på det nederste bildet stod på tomgang hele kvelden for at Coca Cola skulle få reklamen de så sårt trenger. Ha en god og miljøvennlig jul likzåm!
En ting jeg derimot liker er juleplata til Garness. Du kan gjøre mange verre ting enn å kjøpe denne plata nå i førjulstida, for eksempel kjøpe en av de hundrevis av åleglatte juleplatene en del andre artister kæsjer inn penger på. Søppel!
Det bringer meg videre til et par bilder jeg tok på Skagenkaien i Stavanger for et par uker siden. Stavanger er byen der ingenting kan bli for glorete eller amerikanisert. Traileren på det nederste bildet stod på tomgang hele kvelden for at Coca Cola skulle få reklamen de så sårt trenger. Ha en god og miljøvennlig jul likzåm!
fredag, november 27, 2009
Tysk brøleape er ingen truet dyreart!
UDO eide Folken på onsdag! Gamle Udo (57 år!) og bandet hans rocka et rockevillig publikum gjennom to timer med strålende framført metal av den gode gamle sorten. De var ikke redde for å framføre gamle hits og travere, her fikk vi både Metalheart, Balls to the Wall, In the Darkness, Animal House, Princess of the Dawn, Holy, Burning og mange flere. Bandet spiller tett, tøft og høylydt, og Udo selv synger fortsatt imponerende. Han synger ikke så høyt og skrikende som før, nå er det mer en guttural brumming som gjelder. Det høres like stygt ut som før, så denne mannen kan holde på i minst 25 år til! Hans gamle venn Stefan Kaufmann spiller gitar med en nærmest manisk innlevelse og stygge grimaser. Det er imponerende hvordan han har byttet instrument fra trommer til gitar, et musikalsk talent med autoritet denne mannen.
Det var mange høydepunkter gjennom hele konserten. Tittelsporet til årets plate "Dominator" kan godt være en kommende klassiker. Den allsangvennlige klassikeren Princess of the Dawn fikk salen i ekstase, det samme gjorde Metalheart (se video under) og Balls to the Wall. Å høre Udo snerre "Because you're Holey, so fucking Holey" er også alltid en kostelig opplevelse. Det som slår meg er at UDO er et band som gjør alt feil, og derfor blir det helt riktig. I følge dagens trender er det feil av Igor Gianola å spille lange og raske gitarsoloer med innslag av tapping. Det er helt feil av Udo å ha åpen skjorte og store smykker. Det er feil at så og si alle låtene inneholder machoallsangvennlige brølemedrefreng. UDO er rett og slett et av verdens mest harry band, og publikum elsker det. At et slikt band slår spesielt godt an i Stavanger bør vel ikke overraske noen.
Jeg tok opp denne videoen med mobilkameraet mitt:
Det var mange høydepunkter gjennom hele konserten. Tittelsporet til årets plate "Dominator" kan godt være en kommende klassiker. Den allsangvennlige klassikeren Princess of the Dawn fikk salen i ekstase, det samme gjorde Metalheart (se video under) og Balls to the Wall. Å høre Udo snerre "Because you're Holey, so fucking Holey" er også alltid en kostelig opplevelse. Det som slår meg er at UDO er et band som gjør alt feil, og derfor blir det helt riktig. I følge dagens trender er det feil av Igor Gianola å spille lange og raske gitarsoloer med innslag av tapping. Det er helt feil av Udo å ha åpen skjorte og store smykker. Det er feil at så og si alle låtene inneholder machoallsangvennlige brølemedrefreng. UDO er rett og slett et av verdens mest harry band, og publikum elsker det. At et slikt band slår spesielt godt an i Stavanger bør vel ikke overraske noen.
Jeg tok opp denne videoen med mobilkameraet mitt:
søndag, november 22, 2009
Judaslitteratur hører hjemme på historiens skraphaug
Karl Ove Knausgård beskyldes for å henge ut familiemedlemmer i sin nye roman, blant annet sin egen alkoholiserte far. Det kunne han ha spart seg. Det er en slags misforståelse i enkelte kunstnermiljøer, som går på at kunst er hevet over moral og vanlig folkeskikk. Kunsten foran alt! Dette er bare bullshit. Mennesker er viktigere enn kunst, og verden hadde klart seg ekstremt godt uten Knausgårds bøker, samme hvor gode de måtte være. Derfor synes jeg han kunne holdt seg for god til å selge sine familiemedlemmer for 30 sølvpenger i form av en Bragepris. Jeg driver ikke med dette propaganda for sensur, jeg driver propaganda for empati og folkeskikk. Hvis Knausgård ikke kan skrive bøker uten å skade sine nærmeste burde han rett og slett finne seg noe annet å drive med. Han burde rett og slett klippe håret og få seg en jobb.
lørdag, november 07, 2009
Demo klar til å nytes!
Lenge siden sist innlegg nå, så når jeg endelig finner på å oppdatere passer det jo bra med litt selvskryt og selvpromotering. Bandet Return of the Amazing Start, som jeg spiller i, har laga en demo. Den er produsert med enkelt utstyr og på kort tid, noe som kanskje merkes litt på lydkvalitet og framførelse. Likevel synes jeg den gir et inntrykk av hva vi står for. Vi har selvsagt en side på MySpace, så hvis du klikker HER kan du høre fine låter innen sjangeren rytmisk musikk!
Vi har også tatt bilder:
Vi har også tatt bilder:
søndag, oktober 11, 2009
Back to the army?
Tatt i betraktning at jeg kastet vekk hele 2003 på å hate meg gjennom en noe forsinket førstegangstjeneste er vel det lite sannsynlig, men jeg ser ganske klar ut på dette bildet. Det er tatt dagen etter at jeg kom hjem fra Berlin i sommer. Den snasne hatten med rød stjerne kjøpte jeg der for hele sju euro.
(Foto: John Tore)
lørdag, oktober 03, 2009
Jeg har vært på kino
Flere ganger i det siste faktisk. Her er mine svært korte anmeldelser:
Rottenetter: Middelmådige greier fra Stavanger. Det smøres tjukt på, og alle er slemme og fæle. Silje Salomonsen går rundt kledd som en dum fjortis, mens Fridtjov Såheim banner og brøler og svetter. En god del av det som sies er vanskelig å få med seg på grunn av støy og/eller dårlig diksjon. Når det er sagt er dette en effektiv thriller, den er spennende og helt grei tidtrøyte.
District 9: Denne virket kul og interessant, og den var det helt til de begynte å skyte. Det begynner de med ca. 20 minutter ut i filmen, og de holder stort sett på med det til rulleteksten. Denne kunne blitt veldig bra, men den ender opp med å virke som en b-film med høyt budsjett.
Upperdog: Norsk film som har fått svært god kritikk. Det er fortjent! Dette er en film som har en historie å fortelle, og det gjør den bra. Her er det lite både av heftige effekter og kjente skuespillere, men det gjør ingen ting. Denne filmen anbefaler jeg.
Vegas: Denne så jeg i dag faktisk. Som dere skjønner er det noe med meg og norsk film, og det er en glede å fortelle at dette er en god ungdomsfilm for ungdom og andre mennesker i alle aldre! De tre unge skuespillerne i hovedrollene storspiller, og det er godt å se Helge Jordal tilbake på lerretet, mer sliten enn noen gang og med storformen inne! Dette er ingen happy film, det er mange skadeskutte skjebner her. Likevel er det ikke håpløst, en får inntrykk av at det kan gå bra hvis vi tar vare på hverandre. Dessuten er jo Bergen en vakker by. Det er litt lættis at de har tekstet denne filmen. Det gjør de som oftest ikke når det snakkes østlandsdialekt. Skjønner issje folk ka di siær i Bæærgæn?
Rottenetter: Middelmådige greier fra Stavanger. Det smøres tjukt på, og alle er slemme og fæle. Silje Salomonsen går rundt kledd som en dum fjortis, mens Fridtjov Såheim banner og brøler og svetter. En god del av det som sies er vanskelig å få med seg på grunn av støy og/eller dårlig diksjon. Når det er sagt er dette en effektiv thriller, den er spennende og helt grei tidtrøyte.
District 9: Denne virket kul og interessant, og den var det helt til de begynte å skyte. Det begynner de med ca. 20 minutter ut i filmen, og de holder stort sett på med det til rulleteksten. Denne kunne blitt veldig bra, men den ender opp med å virke som en b-film med høyt budsjett.
Upperdog: Norsk film som har fått svært god kritikk. Det er fortjent! Dette er en film som har en historie å fortelle, og det gjør den bra. Her er det lite både av heftige effekter og kjente skuespillere, men det gjør ingen ting. Denne filmen anbefaler jeg.
Vegas: Denne så jeg i dag faktisk. Som dere skjønner er det noe med meg og norsk film, og det er en glede å fortelle at dette er en god ungdomsfilm for ungdom og andre mennesker i alle aldre! De tre unge skuespillerne i hovedrollene storspiller, og det er godt å se Helge Jordal tilbake på lerretet, mer sliten enn noen gang og med storformen inne! Dette er ingen happy film, det er mange skadeskutte skjebner her. Likevel er det ikke håpløst, en får inntrykk av at det kan gå bra hvis vi tar vare på hverandre. Dessuten er jo Bergen en vakker by. Det er litt lættis at de har tekstet denne filmen. Det gjør de som oftest ikke når det snakkes østlandsdialekt. Skjønner issje folk ka di siær i Bæærgæn?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
