Det begynner å bli noen måneder siden jeg bestilte billett til Rush sin første konsert i Norge siden 1979 (!), og i dag var dagen kommet. Forventningene var nok store både hos meg og alle de andre som befant seg i et nesten fullsatt Oslo Spektrum. Ble forventningene innfridd? Sånn passe. Det som slår meg er at dette var en noe ujevn konsert der klare høydepunkter ble avløst av mer labre øyeblikk. Det er ikke alle låtene bandet får til å fungere like bra live.
Platene de spilte mest fra var årets "Snakes and Arrows" og "Permanent Waves" fra 1980. Sistnevnte holder seg utrolig godt, mens de nye låtene er mer helt sånn ok. Mitt generelle inntrykk er at mange er enige med meg i at Rush anno 2007 kler den smakfulle poprockstilen de har lagt segtil siden 90-tallet, men det er ikke akkurat disse låtene det gnistrer mest av på scenen. Høydepunkter i konserten var "Freewill", "Natural Science", "YYZ" og Neal Pearts utrolige trommesolo. Alle gitarsoloene til Alex Lifeson var også høydepunkter, mannen er etter min mening en gitarist som burde trekkes fram oftere når en skal omtale "de store". Ellers spilte de de fleste låtene en håpet på, med et lite unntak for "2112". Et litt overraskende ekstranummer var "A Passage to Bangkok", en låt med muligens tidenes mest åpenbare dopreferanser. På denne tok Geddy Lee fram sin gamle Rickenbacker, ellers gikk det mye i Fender Jazzbass.
Alt i alt kan en si at de gamle heltene skuffet ikke, formen er på plass og de leverte som forventet. Men magien var kun til stede under deler av konserten.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar