En film jeg fikk med meg, men som jeg godt kunne blitt spart for, er Bambieffekten. Dette er "back to old times" for norsk film: Langtekkelig (selv om det er en ganske kort film), tungsindig og lite spenstig. Riktig nok skal det godt gjøres å lage en direkte underholdende film om selvmord, men dette var for meg en traurig opplevelse. Kristoffer Joner surrer rundt i en birolle, slik han ofte gjør.
Få meg på, for faen! Tittelen på denne filmen er et utrop, og det er selve filmen også! Masse god humor fra Skoddeheimen, et bra sted å flytte fra snarest mulig. De unge og uerfarne skuespillerne gjør stort sett en god jobb, og her er det kule onelinere i fleng. ("Du poke ikkje pikken te kem så helst") Å si at denne filmen er "ein klassikar" er kanskje å dra det langt, men den har stort kultfilmpotensiale!
En klassiker er derimot Oslo 31. august. Joachim Trier fortsetter å lage filmer for den intellektuelle middelklassen, med populærkulturelle og høykulturelle referanser i fleng. Det siteres Proust og vises utdrag fra en av Arild Christos kortfilmer som om det skulle være den mest naturlige ting, og for de som står bak denne filmen er det nok akkurat det det er. Jeg vet ikke om denne filmen vil bli så godt mottatt på Karmøy kino, men for kjernepublikummet vil den treffe 110 %. Selv ble jeg ganske slått ut av denne filmen, ikke minst av Anders Danielsen Lies intense skuespill. Hans Olav Brenner overrasket meg også positivt, selv om han knapt er noen skuespiller. Til tross for dette er den lange dialogscenen mellom disse to utrolig sterk.
Dette er en ganske alvorlig og dialogdreven film, med lite egentlig direkte handling. Likevel er den ikke uten humor, selv om den humoren som er der nok også er rettet inn mot de studerte klasser...
Personlig synes jeg Triers bejublede debutfilm "Reprise" er litt oppskrytt, men "Oslo 31. august" lever opp til all den overstrømmende forhåndskritikken.
