Han kom til Maria

Hva var det som skulle til for å få meg til å vekke denne bloggen til live? Denne teksten fra Erling Rimehaug:

Det er stille i kapellet. Mine rop etter Gud forstyrrer ikke stillheten. De er tause. Det er bare jeg som vet om dem.

Jeg roper, selv om jeg er overbevist om at Gud ikke hører. Jeg vet at han ikke vil komme til meg. Jeg er satt utenfor. Han er ikke for meg. Likevedl presser ropene seg fram. Lengselen roper, på tvers av alt håp.

Like bortenfor meg kneler Maria. Jeg vet ingenting om henne, annet enn navnet. Og at hun er en av dem som gjerne sitter igjen i kapellet når det er taus andakt. Jeg ser på den spinkle skikkelsen i halvmørket, og plutselig fornemmer jeg Jesus. Han står foran Maria, han legger hendene på ryggen hennes i en slags omfavnelse.

Jeg ser at hun merker hans nærvær. Holdningen hennes forandrer seg, jeg kan se at hun fylles med glede og trygghet.

Det er så godt å se. Jesus har ikke forlatt oss. Det gjør ingenting at han ikke kommer til meg. Dette er ikke en stund for misunnelse. Det er nok å vite at han er hos Maria.

Det er fortsatt stille. Ropene mine er like tause. Men de slynges ikke lenger ut i total tomhet. Jesus er tross alt ikke så langt borte som jeg trodde. Han kom til Maria. Det gir håp. Selv om jeg ikke tør å tro at han vil komme til meg nå, så vet jeg at han kan komme. En dag kan det skje.

(Rimehaug, Erling: Når Gud blir borte, Genesis forlag, 2000)