Han kom til Maria

Hva var det som skulle til for å få meg til å vekke denne bloggen til live? Denne teksten fra Erling Rimehaug:

Det er stille i kapellet. Mine rop etter Gud forstyrrer ikke stillheten. De er tause. Det er bare jeg som vet om dem.

Jeg roper, selv om jeg er overbevist om at Gud ikke hører. Jeg vet at han ikke vil komme til meg. Jeg er satt utenfor. Han er ikke for meg. Likevedl presser ropene seg fram. Lengselen roper, på tvers av alt håp.

Like bortenfor meg kneler Maria. Jeg vet ingenting om henne, annet enn navnet. Og at hun er en av dem som gjerne sitter igjen i kapellet når det er taus andakt. Jeg ser på den spinkle skikkelsen i halvmørket, og plutselig fornemmer jeg Jesus. Han står foran Maria, han legger hendene på ryggen hennes i en slags omfavnelse.

Jeg ser at hun merker hans nærvær. Holdningen hennes forandrer seg, jeg kan se at hun fylles med glede og trygghet.

Det er så godt å se. Jesus har ikke forlatt oss. Det gjør ingenting at han ikke kommer til meg. Dette er ikke en stund for misunnelse. Det er nok å vite at han er hos Maria.

Det er fortsatt stille. Ropene mine er like tause. Men de slynges ikke lenger ut i total tomhet. Jesus er tross alt ikke så langt borte som jeg trodde. Han kom til Maria. Det gir håp. Selv om jeg ikke tør å tro at han vil komme til meg nå, så vet jeg at han kan komme. En dag kan det skje.

(Rimehaug, Erling: Når Gud blir borte, Genesis forlag, 2000)

Større enn ESC!

Akkurat her og nå begynner årets ESC (Melodi Grand Prix) i Oslo, og jeg sit og glor. Musikalsk sett var det nok en større begivenhet forrige fredag, da ...and the Echo Falls spilte sin aller første konsert, på Fredagsliven på Chevy's. Vi spilte fire låter, og fylte med dette vår utmålte halvtime. Undertegnede rocka som best han kunne:



Se flere bilder her.

Ellers synes jeg det norske bidraget til ESC dette året er gudsjammerlig kjedelig. Det sier en del at det morsomste med godgutten Didrik er at han sang "hard" i stedet for "heart" i den norske finalen. Nei, look to Russia! Deres bidrag er så sykt at underholdningsverdien blir skyhøy. Tyskland har også valgt en god taktikk, ved rett og slett å velge en ganske god låt.

Nå skal Didrik synge.

Keine Angst, I'm back home

Siden ingen redningsaksjon materialiserte seg måtte jeg ta saken i egne hender og komme meg hjemover med egen hjelp. Det gikk forbausende bra, så nå sitter jeg trygt plassert i sofaen på Sola og nyter siste feriedag.

I går var jeg en god stund i den hyggelige bydelen Camden og besøkte Camden Market. Camden er en bydel som virker til å nesten utelukkende leve av salg av T-skjorter. Det er et utrolig antall boder og små butikker som selger T-skjorter, buttons, billige tekstiler og diverse souvenirer der. Selv har jeg med meg fire nye T-sjorter hjem, hvorav to kjøpt i Camden.

Hjelp, jeg er i utlandet!

I send an SOS to the world: Jeg befinner meg naa langt hjemmefra, i bydelen Bloomsbury i London. Her bor jeg paa Generator Hostel, et ungdommelig sted der det nesten ikke er vann i dusjen, og det vannet som kommer ut er iskaldt. At de har en nattklubb som holder aapent til langt ovre midnatt er selvsagt ogsaa utilgivelig. Kan noen vennligst faa paa seg kloggene og hente meg hjem til Karmoey? Jeg kan da ikke drive paa aa skrive paa denne maaten, de mangler tre bokstaver i alfabetet her.

I paavente av et redningsteam i kjeledress og klogger har jeg fordrevet dagen med aa besoeke London Dungeon. Dette er et sted som i hoyeste grad tilfredsstiller mine makabre tilboeyeligheter: Det er dedikert til en systematisk og moerkt humoristisk gjennomgang av de moerkeste sidene av Londons historie. Vi snakker pest, eksperimentell anatomi og kirurgi, massemordere, offentlige henrettelser og tortur. Jeg anbefaler dette stedet paa det kaldeste, men kanskje ikke for alle.


Ellers har vaert oppe i Tower Bridge og saa vidt innom St. Paul's Cathedral. Imponerende byggverk begge to. Litt imponerede var det ogsaa aa se at puben "The George", som jeg var innom for en Heineken, har vaert i drift siden 1723. Det er mye tradisjoner i London.


Bare se hva jeg finner rett i nabolaget! Det gaar ikke an!

Bilder fra forrige fredag

Jeg ser ut som en klovn uten scene... Her finner du mange flere bilder.

Første gig vel overstått

Vi kom ganske greit fra første opptreden under Fredagsliven på Chevy's i går. 100% fornøyd med egen innsats er jeg nok ikke, mulig litt nerver og spenning spilte inn. Likevel fikk vi positive tilbakemeldinger, så jeg håper dette ikke blir siste opptreden. Bilde og (forhåpentligvis) lydopptak kommer.

Settlisten var som følger:

1. Country
2. Halogen for sunshine
3. Sea
4. Miracles
5. Time Machine
6. Masquerade
7. Escape Pod

40 år oppsummert på 30 sekunder

*På 70-tallet var vi engasjerte (Vietnam, AKP-ml, EF osv.)
*Første halvdel av 80-tallet vi hedonistiske (Jappetid)
*Andre halvdel av 80-tallet var vi redde og deprimerte (Arbeidsløshet, bankkrise, AIDS, atomtrussel osv.)
*På 90-tallet var vi ironiske (Lille Lørdag rula!)
*Første tiår av 2000-tallet har vi vært ekshibisjonistiske (Reality-TV, Internett og sosiale medier)

Sånn, da regner jeg med å ha gjort dusinvis av norske historikere og samfunnsvitere arbeidsløse. Jeg tar et lite forbehold om at det kanskje ikke er flere samfunnsvitere igjen etter at Harald Eia er ferdig med hjernevaskingen sin.

Be there or be ånnas!

Vi spiller på Fredagsliven om to uker.

Gode filmer og god fotball gir året en god start!

Etter en meget hyggelig nyttårsfeiring i Bergen var det ikke så verst å ha et par nyinnkjøpte DVDer på lager de to første dagene av det nye året.

The Story of Anvil er historien om to bestevenner som aldri gir opp sin drøm, selv om de kanskje burde. Bandet Anvil ble nesten store i 1982, men etter det har det gått heller tregt, og nedturene har vært mange. Det er de også i denne filmen, og en synes oppriktig synd på den emosjonelle fronfiguren "Lips", som fortsatt drømmer like sterkt om å bli stjerne i en alder av 50 år. Det er litt pinlig og litt rørende å se på, og en føler virkelig med disse karene. At det nå endelig ser ut til å å litt mer deres vei gleder mitt kalde hjerte.

Vals med Bashir er, for å bruke et elendig ordspill, en helt annen dans. Her er det den evigvarende krigen i Israel som står i sentrum for handlingen. Filmens regissør Ari Folman er selv hovedperson i denne animasjonsfilmen. Han møter en gammel venn som har mareritt hver natt som en følge av krigshandlinger han deltok i for 25 år siden. Når han begynner å gå inn i dette oppdager Folman at han selv har fortrengt sine egne krigserfaringer så godt at han nesten ikke husker noe av det han var med på. Han begynner å oppsøke gamle venner fra sin tid i den israelske hæren, noe som ikke bare er en hyggelig opplevelse.

Begge disse filmene kan anbefales. Anvil er rørende rock n' roll på film, mens Vals med Bahir er en mye mer stillferdig historie fra et av de mest komplekse og nådeløse konfliktområdene i vår tid.

Ellers gleder jeg meg selvsagt stort over at Leeds slo ut selveste Manchester United fra FA-Cupen i forgårs! Dette var nesten som i gode gamle dager. Leeds har god flyt denne sesongen, og det blir nok Championship til neste år. Da er det bare et lite skritt igjen før de også kan vinne på Old Trafford i seriekamper...