Progressive Nation

Hovedårsaken til Oslo-turen min i helga var at jeg ville få med meg Progressive Nation i Oslo Spektrum, med Dream Theater som hovedattraksjon og Opeth som sidekick. Det ble en bra kveld.

Et par andre band var også med på begivenheten. Unexpect spiller en slags progessiv metal med kvinnelig vokal, som en slags hardere versjon av Nightwish. Kjedelige greier.

Bigelf var helt ok. Det er tydelig at de har hørt mye på Black Sabbath, Deep Purpele, Uriah Heep og lignende band, her var det back to the 70s. Kunne vært helt ok å gå på en konsert med dette bandet på Checpoint Charlie en kveld jeg ikke hadde andre planer, men i dette selskapet nådde de ikke helt opp.

En Opeth-konsert som starter med "Windowpane" kan aldri bli helt feil for mitt vedkommende, og det ble en hyggelig opplevelse å se dette bandet live for andre gang. De er et veldig bra liveband, og de viser integritet ved å spille noen av sine mer obskure låter på en såpass stor konsert. Dessverre var ikke lyden helt på topp, men stemningen var likevel god både på og foran scenen.

Så var det tid for kveldens hovedattraksjon, og som forventet var det stor stemning og allsang fra første låt. "A nightmare to remember" fra deres siste plate fungerer aldelses utmerket som åpningslåt. Faktisk var det de tre låtene de spilte fra denne plata som fungerte best på lørdagens konsert, "Count of Tuscany" var et uhyre verdig ekstranummer. Ellers er det ikke alle låtene de spilte som falt like mye i min smak, "In the name of God" og "Solitary hell" har aldri vært mine favoritter. Jeg registrerte at de ikke spilte noen låter fra platene før "Scenes from a memory" (1999). Det er helt greit for meg, det var da Jordan Rudess kom med på keyboards at DT virkelig fant seg selv, men jeg kunne som sagt tenkt meg et litt annet utvalg av låter. Likevel var det en solid konsert, det hender jo aldri at DT ikke spiller bra... Soloene satt også som de skulle, noe denne selvfilmede videoen viser:

En hyggelig kar jeg traff i Oslo

(Foto: Gaute)

Forrige innlegg ble skrevet på dette lekre tastaturet

Får håpe jeg ikke dør av en alt for ekkel sykdom.

Jesus Christ Superstar

Jeg hadde høye forventninger til Jesus Christ Superstar på Det Norske Teatret. Å få Hank von Helvete til å spille Jesus virker for meg som et dristig, men samtidig fornuftig valg. Det var derfor med stor spenning jeg tok plass på rad 4, sete 80.

JSC begynner som kjent med en overture, der bandet får presentere seg. Dette var en ting jeg var spent på: Ville bandet klare å formidle den råheten og tyngden som er i musikken til dette stykket? Svaret er ja. Bandet spiller rått og tøft, til tider også ganske så heavy. Flere av dem deltar aktivt på scenen samtidig med gitarspillingen, jeg synes det er et heldig valg å synliggjøre bandet på denne måten.



Frank Kjosås (bak på bildet) i rollen som Judas har første sangnummer. Han ser ut som Pete Doherty etter den siste overdosen og synger helt guddommelig. Et utrolig bra valg for denne rollen, han er muligens best i hele forestillingen.

Hank (foran på bildet) kommer dassende inn på scenen under neste låt. "Kvifor spør de om det?" synger han med whiskeystemme. Det er tydelig at han har øvd mer enn han har trent foan dette stykket, han ser like småfeit ut som alltid der han går rundt med skinnbukse og bar overkropp. Jeg mener fortsatt han er et bra valg til rollen. Det er en krevende rolle rent vokalmessig, og det blir nok ganske avslørt at han har et begrenset register og ikke akkurat er skolert som sanger. Han slipper unna med det, en helt rå innlevelse og tilstedeværelse teller mer enn å ta de høyeste tonene. Det tar for øvrig Frank Kjoås seg godt nok av.

Charlotte Frogner må også nevnes. Rollen som Maria Magdalena er vel så langt fra Hotell Cæsar som en kan komme, men hun fikser det med bravur. Utseendemessig ser hun så skjør ut at en frykter hun når som helst skal knekke. Den store overraskelsen er sangstemmen hennes. Hun synger rett og slett helt nydelig, og har en stor stemme. Hennes nynorske versjon av "I don't know how to love him" kan måle seg med hvem som helst som ellers har hatt denne rollen.

Dette er en stor og påkostet forestilling, med masse effekter og sikkert rundt 40 skuespillere. All ære til Det Norske teatret for denne satsningen, den har vært vellykket. En kjeder seg ikke et sekund under denne forestillingen. Alle involverte gjør en svært god jobb, musikken er bra og alle de forskjellige sceneoppsettene fungerer. Her er det bare å ta turen, jeg kan knapt tenke meg at du blir skuffet!

Så får en heller bære over med at stykket er noe teologisk tvilsomt, dette er ikke en gudstjeneste.

Kommentar til en video på Youtube

fy faen du eier ikke stil, se og kjøp deg vogue din lille drittunge og tørk av deg litt av den sminken. INGEN sminker seg sånn bortsett fra øst kant jenter og små fjortisser som liker å bli tatt i frognerparken. brenn din drittkjerring, vi trenger ikke folk som deg i verden, synes faen meg synd på foreldrene dine ass, morra di er sikkert en jævla apekatt så stygg og dum du er.

Hm, jeg lurer på hvordan folk egentlig gikk fram for å såre og mobbe hverandre før Internett?

Så bra kan et bibliotek presenteres

Twitter killed my blog

Som en kan se var det rekordfå oppdateringer i denne bloggen i august. Twitter er nok hovedårsaken til det. Fram til denne såkalte mikrobloggingstjenesten dukka opp brukte jeg bloggen til å ytre meg når jeg følte for det. Nå blir det ofte til at jeg heller bruker 140 tegn på Twitter. Det er jo så mye mer lettvint...

En kan kanskje være litt skeptisk til denne trenden, hvis det er en trend. Er det alltid et mål å skrive kortest mulig? Kan en oppsummere alle saker og sammenhenger i løpet av 140 tegn? Det er nok ingen tilfeldighet at det å vise til lenker er så vanlig på Twitter. Uten lenker er Twitter mer eller mindre ubrukelig, det er vel bare enkelte i FrP som mener at verden er så enkel at alt kan forklares på tre linjer. Av den grunn satser jeg på at denne bloggen ikke helt skal dø ut, av og til vil jeg forhåpentligvis fortsatt føle for å utdype ting en smule.