22. januar skrev jeg en lang og sytende post om mine trosproblemer. Det virket vel da som jeg var helt på felgen. Kanskje var jeg også det. Nå ser jeg at det kanskje best kan beskrives som en slags voksesmerter. Av og til kan det gjøre vondt med forandringer, men det blir godt etterpå. Den kvelden i Oslo følte jeg at en god del indre "grums" kom opp til overflaten. Jeg befant meg plutselig i en situasjon der jeg måtte stille meg selv spørsmål som jeg tidligere i stor grad har fortrengt. Min indre sensurinstans ligger på glattcelle og dens fanger slipper fri (heey, dyp setning!).
Jeg føler at jeg er i en prosess nå. Hvor den fører meg vet jeg ikke helt ennå, men jeg vet at jeg fortsatt vil tro. Kanskje vil min tro til og med styrkes. Uansett vil det i større grad enn før være min tro. Det kan godt hende den ikke vil være slik alle andre måtte mene er riktig, men den vil være mer ekte. Og det tror jeg vil føre meg nærmere Gud, for Han er en som ser rett gjennom vår fine fasade, rett gjennom vårt juks og hykleri. Rett gjennom vår menneskefrykt. Rett inn til den vi egentlig er når vi skreller av alt det vi helst vil skjule. For Ham kan vi ikke skjule noen ting.
Alright, vi er synkroniserte!
SvarSlettVi må ta en prat om disse tingene over noen øl neste gang du er i Oslo.
Prosesser er bra,
SvarSlett"opp og ned" er bra
Det betyr vel noe sånt som at vi er bevisst vår utviklingen
Rach
Jeg får beskjed om at
SvarSlettWe're sorry, but we were unable to complete your request
når jeg prøver å kommentere den siste posten. Uansett, her er kommentaren:
Svart skjørt og runde briller er jo en klassisk bibliotekar-look.
Ehm, mener du at jeg skal begynne å gå i skjørt?
SvarSlettEllers får vi se på om vi kan ta noen øl i Oslo en gang. Jeg er nå der med jevne mellomrom. Faktisk skal jeg dit allerede om en måned, men da blir jeg bare et par dager
Oi, da må vi drikke fort!
SvarSlett