Neil Peart spiller trommesolo

Denne videoen fra tidligere denne måneden er ikke av topp teknisk kvalitet, men den avslører likevel to ting om Neil Peart:

1. Han er ufattelig god til å spille trommer.
2. Han har kun et ansiktsuttrykk.

Andre ting jeg til nå har gjort i Oslo

-Vært to ganger på Lett og Mett. Jeg kan forsikre om at både kebaben og cheezeburgeren holder ypperste kvalitet på dette innvandrerdominerte stedet.
-Tatt en øl med Inger Marie på det koselige stedet Oslo Mikrobryggeri.
-Blitt tilbudt sex av utenlandske prostituerte tre ganger i løpet av en tur nedover Karl Johan.

En stor dag

Det begynner å bli noen måneder siden jeg bestilte billett til Rush sin første konsert i Norge siden 1979 (!), og i dag var dagen kommet. Forventningene var nok store både hos meg og alle de andre som befant seg i et nesten fullsatt Oslo Spektrum. Ble forventningene innfridd? Sånn passe. Det som slår meg er at dette var en noe ujevn konsert der klare høydepunkter ble avløst av mer labre øyeblikk. Det er ikke alle låtene bandet får til å fungere like bra live.

Platene de spilte mest fra var årets "Snakes and Arrows" og "Permanent Waves" fra 1980. Sistnevnte holder seg utrolig godt, mens de nye låtene er mer helt sånn ok. Mitt generelle inntrykk er at mange er enige med meg i at Rush anno 2007 kler den smakfulle poprockstilen de har lagt segtil siden 90-tallet, men det er ikke akkurat disse låtene det gnistrer mest av på scenen. Høydepunkter i konserten var "Freewill", "Natural Science", "YYZ" og Neal Pearts utrolige trommesolo. Alle gitarsoloene til Alex Lifeson var også høydepunkter, mannen er etter min mening en gitarist som burde trekkes fram oftere når en skal omtale "de store". Ellers spilte de de fleste låtene en håpet på, med et lite unntak for "2112". Et litt overraskende ekstranummer var "A Passage to Bangkok", en låt med muligens tidenes mest åpenbare dopreferanser. På denne tok Geddy Lee fram sin gamle Rickenbacker, ellers gikk det mye i Fender Jazzbass.

Alt i alt kan en si at de gamle heltene skuffet ikke, formen er på plass og de leverte som forventet. Men magien var kun til stede under deler av konserten.

Hvor dypt er det mulig for mennesker å synke?

Såkalte gribbefond er muligens svaret på dette spørsmålet. Et gribbe-fond er et selskap som kjøper opp ulandsgjelden til fattige land billig, like før den blir avskrevet, og deretter saksøker for det fulle beløpet pluss renter. Er det mulig å være så umoralsk? Vi ser virkelig inn i avgrunnen av mennesklig ondskap her. Det er viktig å ikke ha noen som helst respekt for "mennesker" som driver med slikt, det er en kristen plikt å avsky dem og spytte på dem hvis muligheten byr seg. Her er en artikkel om hvordan disse drittsekkene opererer.

Årets politiske utspill?

"Jeg har sanket sauer i helgen. Det har ikke brakt meg nærmere Frp, selv om man kanskje skulle tro det."
(Lars Sponheim)

En veldig bra bok

Dette er en av de beste bøkene jeg har lest på en stund. Les anmeldelse her, besøk gjerne også forfatterens nettside.

Blålys for biblioteket

Knut Olav Åmås kom med denne tankevekkende kronikken i Aftenposten for noen dager siden. Situasjonen for norske bibliotek er ikke så god som den burde vært. Hva tenker vi egentlig om framtida? Skal Norge fortsatt være en kultur- og kunnskapsnasjon? Vil vi henge med i den stadig voksende informasjonsøkonomien?